Korona tanker
Bare for å terge «hyttefolket» litt. Neida. Joda. Litt 😉
Her på Lillehammer er vi heldige. Det er bare 20 minutter til fjellet. Det hjelper på brakkesyken.
I dag var det langt fra nypreparerte løyper. Gud, så deilig. Løypene var elendige, men det må være lov å fryde seg litt over å slippe treningsnarkomanene som fiser forbi deg i løypa? I dag var det stille så stille på fjellet. Bare en og annen familie som hadde behov for å lufte seg litt. En slik dag som dette er som medisin for sjelen.
Jeg er litt sentimental for tiden. Prøver å nyte øyeblikkene til det fulle. Hvem vet hva som ligger foran oss eller hva du møter rundt neste sving?
Jeg suger til meg alle inntrykk. Latteren fra barna, solen som varmer og fuglene som synger.
Det er som om det haster nå med å LEVE.
Det er selvfølgelig «korona spøkelset» som puster meg i nakken. Den kan skremme livskiten av meg i blant.
Jeg kan være skikkelig god på katastrofetanker. Eller skal vi kalle det korona tanker. Det er klart man blir engstelig for seg og sine. Helt sikkert normalt.
Vi har dessuten veldig god tid til å tenke. Vi har ingen å miste.
Jeg lurer dessuten på hvordan jeg selv takler korona? Jeg som nesten aldri er syk. I år har jeg sluppet unna både influensa og omgangssyke selv om nærmeste familie har hatt det. Kroppen min har et sterkt immunforsvar, men når jeg først blir syk blir jeg sikkelig syk. Hvordan vil kroppen min respondere på et fremmed virus som korona?
Man kan jo få angst av slike tanker. Heldigvis har jeg både yoga og naturen som får meg til å ta meg sammen.
Jeg synes litt synd på hyttefolket likevel. Man kan nok bli litt smårar av å bare være inne i en leilighet.
Vi må stå han av som de sier nord på. Vi skal tross alt bare ta det rolig og være usosiale. Vi er ikke kalt ut i krigen. Sorgene må vi ikke ta på forskudd.
Pust ut, pust inn. Gjenta 6 millioner ganger.
Livet går videre og vi må følge etter.
Her på Lillehammer er vi heldige. Det er bare 20 minutter til fjellet. Det hjelper på brakkesyken.
I dag var det langt fra nypreparerte løyper. Gud, så deilig. Løypene var elendige, men det må være lov å fryde seg litt over å slippe treningsnarkomanene som fiser forbi deg i løypa? I dag var det stille så stille på fjellet. Bare en og annen familie som hadde behov for å lufte seg litt. En slik dag som dette er som medisin for sjelen.
Jeg er litt sentimental for tiden. Prøver å nyte øyeblikkene til det fulle. Hvem vet hva som ligger foran oss eller hva du møter rundt neste sving?
Jeg suger til meg alle inntrykk. Latteren fra barna, solen som varmer og fuglene som synger.
Det er som om det haster nå med å LEVE.
Det er selvfølgelig «korona spøkelset» som puster meg i nakken. Den kan skremme livskiten av meg i blant.
Jeg kan være skikkelig god på katastrofetanker. Eller skal vi kalle det korona tanker. Det er klart man blir engstelig for seg og sine. Helt sikkert normalt.
Vi har dessuten veldig god tid til å tenke. Vi har ingen å miste.
Jeg lurer dessuten på hvordan jeg selv takler korona? Jeg som nesten aldri er syk. I år har jeg sluppet unna både influensa og omgangssyke selv om nærmeste familie har hatt det. Kroppen min har et sterkt immunforsvar, men når jeg først blir syk blir jeg sikkelig syk. Hvordan vil kroppen min respondere på et fremmed virus som korona?
Man kan jo få angst av slike tanker. Heldigvis har jeg både yoga og naturen som får meg til å ta meg sammen.
Jeg synes litt synd på hyttefolket likevel. Man kan nok bli litt smårar av å bare være inne i en leilighet.
Vi må stå han av som de sier nord på. Vi skal tross alt bare ta det rolig og være usosiale. Vi er ikke kalt ut i krigen. Sorgene må vi ikke ta på forskudd.
Pust ut, pust inn. Gjenta 6 millioner ganger.
Livet går videre og vi må følge etter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar