GRØNNSKALLE

Ulvetid - i overført betydning betyr ordet ufredstid; urolig, utrygg eller brutal, hard tid. Vi kan vel trygt si at dette gjelder for ulven i Norge. Her er det evigvarende ulvetider. Også for de andre store rovdyra for den saks skyld... I hele sommer har det blitt gitt fellingstillatelser på ulv. Jeg mistet til slutt oversikt over antallet. Selv nå, da sauene sendes til slakteriet, blir fellingstillatelsene innvilget. Men det stopper ikke her. Det skal snart bli verre for ulvene. Hele 26 ulver som befinner seg utenfor sonen har Klima og miljø departementet bestemt at skal bøte med livet. Jakta starter allerede 1. oktober. Litt av et Klima og miljødepartement vi har. 95 % av all ulv på Norges landareal kan dermed skytes. Det viser nok en gang at Norges myndigheter setter elg og sau foran en bevaring av en kritisk truet og fredet dyreart. Det sier også litt om hvor stor makt Bondeorganisasjonene og jegerne har i Norge. Forvaltningen er en vits. Selve systemet der Rovviltnemden

Krigen mot natur og dyreliv Akkurat nå foregår det en masseutryddelse av arter på jorda. Dyrearter forsvinner i rekordfart fra jordas overflate og den er forårsaket av oss mennesker. Dette er selvsagt veldig alvorlig og kan true grunnlaget for menneskelig sivilisasjon, siden vi er helt avhengige av intakte økosystemer.  Overalt på jorda forgår det enorme naturødeleggelser. Det er som om mennesker fører en «krig» mot naturen. Dette er selvsagt en krig vi er nødt til å tape til slutt. I mellomtiden ødelegger vi utrolig mye for natur og dyreliv.  Vi ser det også her hjemme. Tydeligst ser vi det i rovdyrdebatten og den massive «krigføringen» vi ser særlig mot ulven i Norge.  Det kom overhodet ikke som noen stor overraskelse at Rovviltnemdene igjen vedtok at det skulle tas ut hele 43 ulver, hvor av 17 innenfor tre etablerte revir i ulvesonen. De tre ulveflokkene omfatter Hobøl, Mangen og Slettås.  Jeg har ennå friskt i minne om jakten på ulveflokkene i Julussa og Osdalen

Jeg leste en gnistrende god artikkel her om dagen som handlet om økologisk sorg, skrevet av Linn Stalsberg. Jeg tenkte: Dette er nettopp hva jeg føler om dagen. Hun beskrev det så godt. "Burde vi ikke alle i stedet lenke oss fast til en oljeplattform først som sist?  Å sortere i blå og grønne poser: Hva er egentlig vitsen? Det er mer plast i havene enn noen gang, uansett. En følelse av to skritt frem, men tre tilbake samme hva man gjør for natur, for miljø, for klima, for jordkloden, for oss." Nettopp. Det er mange ganger jeg tenker, hva er egentlig vitsen. Det er ingen som bryr seg likevel. Hvermansen driver på med sitt og våre politikere tar overhodet ikke de nødvendige grepene og verdens ledere bedriver verdens største svik mot oss alle.  Jeg er likevel slik skrudd sammen at jeg ikke klarer å slutte og bry meg om dyreliv og natur. Akkurat dette er dypt forankret inne i meg, tror jeg.  Jeg hadde sikkert følt meg hjemme hos indianerne. De har eller hadde en slik res