GRØNNSKALLE

Jeg har vært aktiv i rovdyrdebatten noen år nå. Det er som å befinne seg i en slags krig. Partene ligger gjerne ned i skyttergravene og skyter fra hoftene. Det er heftige diskusjoner. Man må for all del ikke være hårsår, for her får man gjerne passet sitt påskrevet og det i negativt fortegn. Det er sikkert mange som lurer på hvorfor man gidder, og ærlig talt så har jeg lurt selv noen ganger. Man kan likeså godt stange hodet i veggen føles det som, man kommer ingen vei. Jeg gjør det selvsagt for rovdyrene, som jeg mener har rett til å eksistere i norsk natur. De har tross alt tilpasset seg vår fauna gjennom tusenvis av år og er en del av vårt økosystem. Naturen er hardt presset fra alle kanter. Vi står overfor ei naturkrise, men det det er stadig kapitalen og menneskelig interesser som vinner frem. Noen må tale dyrenes sak. Alle de store rovdyrene våre er utrydningstruet. I løpet av disse årene jeg har vært i rovdyrdebatten har jeg lagt merke til en interessant, men veldig tri

Julefreden har senket seg over landet. De fleste av oss er stappmette og tilfredse. Julematen er spist og fordøyd. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg vil likevel skrive litt om den fremtidige maten vi skal spise. For her håper jeg virkelig på en utvikling. Er det ikke snålt at det er i jula vi spiser den billigste maten? Når ribba omtrent ikke blir dyrere enn marsipangrisen er det noe riv ruskende galt mener jeg. I 1984 var prisen for ribbe oppe i 150 kroner kiloen. I dag får du den for 20 kr. kiloen. Fint for de fattige kan noen si, slik at alle får nyte god mat i julen. Det kan være vanskelig å argumentere når «fattig kortet» blir dratt, men man må likevel kunne se på hva prisen for billig ribbe virkelig koster. Ikke for deg og meg, men for dyra og bonden og faktisk landet vårt. Ideen om at billigst mulig mat er et gode for samfunnet, dekker over et viktig poeng: Det koster å produsere mat. Norsk jordbruk preges nå av overproduksjon. Vi har fått store enheter som er løsrevet