Prisen for billig ribbe
Julefreden har senket seg over landet. De fleste av oss er stappmette og tilfredse.
Julematen er spist og fordøyd. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg vil likevel skrive litt om den fremtidige maten vi skal spise. For her håper jeg virkelig på en utvikling.
Er det ikke snålt at det er i jula vi spiser den billigste maten? Når ribba omtrent ikke blir dyrere enn marsipangrisen er det noe riv ruskende galt mener jeg. I 1984 var prisen for ribbe oppe i 150 kroner kiloen. I dag får du den for 20 kr. kiloen.
Fint for de fattige kan noen si, slik at alle får nyte god mat i julen. Det kan være vanskelig å argumentere når «fattig kortet» blir dratt, men man må likevel kunne se på hva prisen for billig ribbe virkelig koster. Ikke for deg og meg, men for dyra og bonden og faktisk landet vårt.
Ideen om at billigst mulig mat er et gode for samfunnet, dekker over et viktig poeng: Det koster å produsere mat.
Norsk jordbruk preges nå av overproduksjon. Vi har fått store enheter som er løsrevet fra det lokale ressursgrunnlaget, hvor det er billigere å pumpe opp produksjonen ved å importere soya fra Brasil, istedenfor å bruke egne grasressurser.
Det er ikke ulven sin skyld at landet gror igjen, slik noen liker å påstå. Det er landbrukspolitikken.
Vi må heller ikke glemme å diskutere dyrevelferden. For den aller største kostnaden - den betaler selvsagt dyra. Dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter om svineproduksjonen i Norge avslører et system som tvinger norske bønder til å velge mellom lønnsom drift og dyrenes velferd. Gang på gang er det dyrene som taper.
Det vi så i dokumentaren var hårreisende, men selv uten den brutale behandlingen dyra ble utsatt for så vil jeg si at hele systemet egentlig er ren dyremishandling. Det å frata levende skapninger all frihet, muligheten til å kjenne sola varme, frisk luft og gress under «føttene» er en stor urett begått mot dyra som MÅ rettes opp i.
Når ble det egentlig greit å behandle dyra slik? For billig kjøtt, overproduksjon og dumping priser til utlandet?
Det er på høy tid å diskutere dyrevelferd på ordentlig i dette landet her. Etikk og moral må på agendaen.
Jeg vil kalle meg selv en fleksitarianer. Jeg har kuttet voldsomt ned på kjøttkonsumet de siste årene og spiser mest mulig plantebasert. I jula har vi spist tradisjonell julemat, men det måtte bli med et kompromiss i familien vår. All julematen måtte være fra frilandsgris eller økologisk. Vi har støttet lokale bønder gjennom reko-ringen og ribba ble kjøpt fra kolonihagen.
Dette kostet selvsagt mye mer, men for meg er det verdt det. Vi hadde verdens beste ribbe på julaften og det er sant at man må betale for kvalitet. Her kommer det derfor litt reklame for Kolonihagen som har fått terningskast 6 for ribba si i tester.
Ribba var svingod, men kanskje det smakte ekstra godt å vite at:
Alle Kolonihagens griser lever i flokk og følger hverandre gjennom hele livet. De får lov til å være utendørs i frisk luft, og de har plass til å leke og bevege seg rundt, slik en normal gris skal.
Man betaler for dette:
*Griser som er enten fri tilgang på store uteareler, eller som er komplette frilandsgris.
*Griser som har levd under et artstilpasset dyrehold, med naturlig bedekning, selvstendig grising og et liv i flokk med purker, råner og grisunger om hverandre.
*Griser som har fått rulle i gjørme, grave i bakken og på den måten har grisen fått leve ut instinktiv adferd.
*Griser som har spist et bærekraftig produsert fôr helt uten soya.
*Griser med full sporbarhet.
De aller fleste av oss har råd til å betale skikkelig for maten. Det handler stort sett om prioriteringer og i et klimaperspektiv så burde de aller fleste av oss kutte ned på forbruket ellers.
I de kommende årene håper jeg så inderlig på en utvikling. Jeg vil se dyr som får komme ut og leve fullverdige liv. Jeg drømmer om at vi går tilbake til småbrukene istedenfor de store "fabrikkfjøsene". Dette må være best for både dyra og bonden. Det er slik vi også kan beholde levende bygder og hindre at landet gror igjen. Dessverre går hovedretningen i norsk landbruk motsatt vei. Det skal være mer stordrift og industrialisering, og mindre bruk av lokale ressurser. Men vi forbrukere har makt, hvis vi bare bruker den riktig. Støtt den lokale bonden gjennom f.eks. reko-ringen.
Jeg håper også kjøttforbruket går ned, både for dyrevelferden og klimaet vårt. Og jeg håper på et bærekraftig landbruk, der bøndene får skikkelig betalt for maten de produserer og hvor samtidig tar vare på våre egne ressurser og landet vårt.
Julematen er spist og fordøyd. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg vil likevel skrive litt om den fremtidige maten vi skal spise. For her håper jeg virkelig på en utvikling.
Er det ikke snålt at det er i jula vi spiser den billigste maten? Når ribba omtrent ikke blir dyrere enn marsipangrisen er det noe riv ruskende galt mener jeg. I 1984 var prisen for ribbe oppe i 150 kroner kiloen. I dag får du den for 20 kr. kiloen.
Fint for de fattige kan noen si, slik at alle får nyte god mat i julen. Det kan være vanskelig å argumentere når «fattig kortet» blir dratt, men man må likevel kunne se på hva prisen for billig ribbe virkelig koster. Ikke for deg og meg, men for dyra og bonden og faktisk landet vårt.
Ideen om at billigst mulig mat er et gode for samfunnet, dekker over et viktig poeng: Det koster å produsere mat.
Norsk jordbruk preges nå av overproduksjon. Vi har fått store enheter som er løsrevet fra det lokale ressursgrunnlaget, hvor det er billigere å pumpe opp produksjonen ved å importere soya fra Brasil, istedenfor å bruke egne grasressurser.
Det er ikke ulven sin skyld at landet gror igjen, slik noen liker å påstå. Det er landbrukspolitikken.
Vi må heller ikke glemme å diskutere dyrevelferden. For den aller største kostnaden - den betaler selvsagt dyra. Dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter om svineproduksjonen i Norge avslører et system som tvinger norske bønder til å velge mellom lønnsom drift og dyrenes velferd. Gang på gang er det dyrene som taper.
Det vi så i dokumentaren var hårreisende, men selv uten den brutale behandlingen dyra ble utsatt for så vil jeg si at hele systemet egentlig er ren dyremishandling. Det å frata levende skapninger all frihet, muligheten til å kjenne sola varme, frisk luft og gress under «føttene» er en stor urett begått mot dyra som MÅ rettes opp i.
Når ble det egentlig greit å behandle dyra slik? For billig kjøtt, overproduksjon og dumping priser til utlandet?
Det er på høy tid å diskutere dyrevelferd på ordentlig i dette landet her. Etikk og moral må på agendaen.
Jeg vil kalle meg selv en fleksitarianer. Jeg har kuttet voldsomt ned på kjøttkonsumet de siste årene og spiser mest mulig plantebasert. I jula har vi spist tradisjonell julemat, men det måtte bli med et kompromiss i familien vår. All julematen måtte være fra frilandsgris eller økologisk. Vi har støttet lokale bønder gjennom reko-ringen og ribba ble kjøpt fra kolonihagen.
Dette kostet selvsagt mye mer, men for meg er det verdt det. Vi hadde verdens beste ribbe på julaften og det er sant at man må betale for kvalitet. Her kommer det derfor litt reklame for Kolonihagen som har fått terningskast 6 for ribba si i tester.
Ribba var svingod, men kanskje det smakte ekstra godt å vite at:
Alle Kolonihagens griser lever i flokk og følger hverandre gjennom hele livet. De får lov til å være utendørs i frisk luft, og de har plass til å leke og bevege seg rundt, slik en normal gris skal.
Man betaler for dette:
*Griser som er enten fri tilgang på store uteareler, eller som er komplette frilandsgris.
*Griser som har levd under et artstilpasset dyrehold, med naturlig bedekning, selvstendig grising og et liv i flokk med purker, råner og grisunger om hverandre.
*Griser som har fått rulle i gjørme, grave i bakken og på den måten har grisen fått leve ut instinktiv adferd.
*Griser som har spist et bærekraftig produsert fôr helt uten soya.
*Griser med full sporbarhet.
De aller fleste av oss har råd til å betale skikkelig for maten. Det handler stort sett om prioriteringer og i et klimaperspektiv så burde de aller fleste av oss kutte ned på forbruket ellers.
I de kommende årene håper jeg så inderlig på en utvikling. Jeg vil se dyr som får komme ut og leve fullverdige liv. Jeg drømmer om at vi går tilbake til småbrukene istedenfor de store "fabrikkfjøsene". Dette må være best for både dyra og bonden. Det er slik vi også kan beholde levende bygder og hindre at landet gror igjen. Dessverre går hovedretningen i norsk landbruk motsatt vei. Det skal være mer stordrift og industrialisering, og mindre bruk av lokale ressurser. Men vi forbrukere har makt, hvis vi bare bruker den riktig. Støtt den lokale bonden gjennom f.eks. reko-ringen.
Jeg håper også kjøttforbruket går ned, både for dyrevelferden og klimaet vårt. Og jeg håper på et bærekraftig landbruk, der bøndene får skikkelig betalt for maten de produserer og hvor samtidig tar vare på våre egne ressurser og landet vårt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar