Det synkende skip

Jeg leste en gnistrende god artikkel her om dagen som handlet om økologisk sorg, skrevet av Linn Stalsberg.

Jeg tenkte: Dette er nettopp hva jeg føler om dagen. Hun beskrev det så godt.

"Burde vi ikke alle i stedet lenke oss fast til en oljeplattform først som sist?  Å sortere i blå og grønne poser: Hva er egentlig vitsen? Det er mer plast i havene enn noen gang, uansett. En følelse av to skritt frem, men tre tilbake samme hva man gjør for natur, for miljø, for klima, for jordkloden, for oss."

Nettopp. Det er mange ganger jeg tenker, hva er egentlig vitsen. Det er ingen som bryr seg likevel. Hvermansen driver på med sitt og våre politikere tar overhodet ikke de nødvendige grepene og verdens ledere bedriver verdens største svik mot oss alle. 

Jeg er likevel slik skrudd sammen at jeg ikke klarer å slutte og bry meg om dyreliv og natur. Akkurat dette er dypt forankret inne i meg, tror jeg. 
Jeg hadde sikkert følt meg hjemme hos indianerne. De har eller hadde en slik respekt for alt som er levende. 

Jeg føler nå en slik vanvittig sorg over hva vi mennesker gjør mot planeten vi lever på. For meg er hun Moder Jord. 
Mange føler nok det samme som meg. Vi opplever en sommer som er alt for varm, vi får daglig små doser med nyheter at verden går i gal retning. Regnskogen forsvinner minutt for minutt og tusenvis av dyrearter går dukken. Havet fylles opp med plast og det gjør også magene til dyrelivet i havet. Forskere har sagt det i mange år nå, vi MÅ snu utviklingen. De taler for døve ører. 
Nei. det er ikke rart vi føler oss maktesløse og føler at en lammende sorg sniker seg inn på oss og tar grep. For mye flora og fauna er allerede borte. Dyrearter har forsvunnet for godt. Slikt gjør meg faktisk trist langt inn i sjelen. Nå vet jeg hva jeg lider av. Det heter økologisk sorg. Noen ganger hender det at jeg føler meg veldig alene i denne sorgen. Nå vet jeg at det er vanlig å ha disse følelsene og at jeg er en del av globalt og smådeprimert globalt fellesskap.

Forskerne, Ashlee Cunsolo og Neville R. Ellis, konkluderer med at økologisk sorg er en legitim sorg i respons til faktisk opplevde tap i naturen, eller til forventede tap. De skriver:

«Gitt at vi lever i en tid med ekstraordinære tap, og at disse tapene ikke kommer til å slutte med det første, forventer vi sammen med et økende antall andre forskere, at økologisk sorg vil bli en stadig mer vanlig menneskelig respons til tapene vi møter i vår epoke; antropocen. Å selv være vitne til økologiske tap, eller å være vitne til lidelsen andre mennesker opplever gjennom sine tap, blir en påminnelse om at klimaendringer ikke bare er nok et abstrakt vitenskapelig begrep. I stedet er klimaendringene kilde til en hittil ikke verdsatt følelsesmessig og psykologisk smerte, særlig hos folk som fremdeles er sterkt knyttet til, eller veldig observante til, naturen.»

I det siste har jeg lært meg mer om trær sammen med barna mine. Det var så mye jeg ikke visste! Tenk at trær faktisk kommuniserer med hverandre og de hjelper hverandre i nød. Et tre kan gi næring til en nabo i nød (hvis de er av samme art). Trær kan faktisk også sende ut et varsel om insektangrep og advare de andre trærne i skogen om faren, slik at de er forberedt på angrep. Trær "bryr" seg om hverandre og familien sin. Det hele er faktisk så facinerende, men det gjør meg også enda mer trist med tanke på hvordan vi mennesker holder på å rasere skogene. 
Det er faktisk en hel verden der ute som vi ikke vet så mye om. 
Vi har så mye å kjempe for! For kjempe må vi, før eller siden. Kapitalismen har tatt balletak på hele kloden, og nesten hele verden er forført og ført bak lyset eller blendet av det vi kaller økonomisk vekst og forbruk. 
Nå må vi våkne, for det kommer tross alt noen etter oss. Hvilken verden etterlater vi til våre barn eller barnebarn? 
Noen ganger lurer jeg på hvordan verden ville ha sett ut hvis vi visste at vi levde flere liv på denne jorda. Reinkarnasjon altså. 
Kanskje det ville vist seg at vi mennesker er oss selv nærmest. Kanskje hadde vi brydd oss mer? Hvilken verden ville du ha likt å komme tilbake til? 

Mange ganger føles det helt håpløst ut. Jeg føler det som om jeg er ombord på Titanic, for å bruke en metafor på det jeg føler. Vi har stødig kurs mot isfjellet, vi kommer til å treffe det og vi kommer til å synke. Men hvem av oss er det som kommer oss opp i redningsbåtene eller i det hele tatt får plass? 
Er det mulig at vi kan skifte kurs i tide og unngå kollisjon? 

Jeg vet ikke, men jeg skal i hvert fall ikke være den som slipper roret og bare venter på smellet. Jeg skal vri som faen på det roret og jeg gir meg ikke før det sier brak.

Når det er sagt, så har selvsagt ikke jeg svaret eller løsningen på alt. Jeg er også en miljøsynder. Jeg vet ikke hvordan vi skal legge om kursen. Jeg er tross alt bare en passasjer på "Titanic", men jeg er faktisk en av de som skimter isfjellet langt der borte i horisonten. Det gjør at jeg faktisk ikke kan fortsette å danse selv om skipet går ned, men faktisk må fortsette og mase og advare kapteinen og de andre ledererne ombord at de må skifte retning, selv om de ikke vil innrømme at de har feil kurs. 
Hvis vi er mange nok blir vi hørt. Tenk om vi kan endre kurs? 
Tenk om vi klarer å unngå det isfjellet? Alt vi gjør som er positivt for miljøet teller! Og det viktigste av alt vi må få verdens ledere til å legge om kursen!

Fortsetter vi som nå, så vil selvsagt "Titanic" treffe det isfjellet og vi vil alle få et ubehagelig møte med det som traff oss. 
Kanskje noen av oss kommer oss opp i de redningsbåtene, men når vi kommer i land igjen da, blir vi å møte en helt annen verden enn den vi kjenner til. 

Noen ganger føles det som om jeg holder pusten og bare venter på smellet. Jeg liker ikke den følelsen. Vi må ikke tro at "Titanic" ikke kan synke. Tenk om den synker fortere enn vi tror. Titanic var skipet som ikke kunne synke, men som sank på jomfruturen sin. Så feil kan vi mennesker ta. 
Har vi råd til å holde så stødig kurs mot et "isfjell" fordi det føles behagelig akkurat nå? Musikken spiller, vi danser og gleder oss ombord, men langt der borte skimter noen av oss isfjellet, men ingen vil høre. Musikken og latteren ombord er for høy og støyende. Det er bare noen av oss som veksler bekymrede blikk, mens de andre danser, hopper og ler. Det er umulig å varsle kapteinen og hans besetning, de vet uansett best. Passasjerene deres er fornøyd her og nå og det er det som teller. 
Noen ganger danser jeg med og vil være en del av gleden og felleskapet ombord på dette skipet, men jeg tar meg i å titte mer og mer ut av vinduet. Jeg ser isfjellet og det vokser som en isklump i magen på meg. 

Slik føles det å ha en økologisk sorg.