GRØNNSKALLE

Kanskje dette er den aller fineste tiden. Rett før alt springer ut. Alt ligger foran oss. Fuglene synger, dagene blir mildere og lyset varer lenger på kveldene. Alt dette fine som skaper forventinger og fryd. Jeg elsker våren og tar den alltid i mot med åpne armer. Selv om jeg liker alle årstidene så synes jeg at det er om våren naturen byr på sitt aller beste. Den byr på nytt liv og nytt håp. Det blir en litt annerledes vår nå. Kanskje tør vi ikke ha de samme forventningene som ellers, men isteden kjenner vi på en frykt og vaktsomhet. Hva byr fremtiden på nå? Hva kan vi forvente? Ingen vet. Det kan være at vi går mot en veldig tøff tid. Noen av oss kan miste sine kjære eller selv bli syk. Vi kan miste jobbene våre og få en trang økonomi. Kanskje blir ikke feriene sånn som tidligere? Likevel blir det vår. Det blir sol og varme. Kanskje blir det et varmere samfunn? Tenk om vi får mer tid til hverandre? Kanskje vi vil prioritere annerledes? Hva er egentlig viktig i livet? Kan vi v...

Bare for å terge «hyttefolket» litt. Neida. Joda. Litt 😉 Her på Lillehammer er vi heldige. Det er bare 20 minutter til fjellet. Det hjelper på brakkesyken. I dag var det langt fra nypreparerte løyper. Gud, så deilig. Løypene var elendige, men det må være lov å fryde seg litt over å slippe treningsnarkomanene som fiser forbi deg i løypa? I dag var det stille så stille på fjellet. Bare en og annen familie som hadde behov for å lufte seg litt. En slik dag som dette er som medisin for sjelen. Jeg er litt sentimental for tiden. Prøver å nyte øyeblikkene til det fulle. Hvem vet hva som ligger foran oss eller hva du møter rundt neste sving? Jeg suger til meg alle inntrykk. Latteren fra barna, solen som varmer og fuglene som synger. Det er som om det haster nå med å LEVE. Det er selvfølgelig «korona spøkelset» som puster meg i nakken. Den kan skremme livskiten av meg i blant. Jeg kan være skikkelig god på katastrofetanker. Eller skal vi kalle det korona tanker. Det er klart man bl...

Jeg har hatt katastrofetanker en god stund. En slik uggende og ekkel følelse av at noe kom til å skje. Noe stort som kom til å snu opp ned på alt. Jeg hadde til og med kjøpt inn litt hermetikk, sånn i tilfelle rottefelle. Jeg er ikke synsk. Grunnen til at jeg har hatt disse tankene er nok at jeg har fulgt med på de truslene menneskeheten står overfor, men jeg trodde ikke at det var et virus som skulle forandre verden så og si over natta. De siste årene har det opprørt meg mer og mer på hvordan vi mennesker behandler vår moder jord. Sannheten er at vi er på god vei til å ødelegge våre egen planet. Vi har druknet i kjipe klimanyheter. Vi har vært vitne til rekord mange skogbranner, massiv issmelting og ekstremvær. Forferdelige bilder av utbrente koala bjørner har brent seg inn på netthinnen. Over hele jordkloden forsvinner det det hundrevis av arter hver dag. Artene har takket så stille for seg og forsvunnet for godt, mens vi har durt videre på med våre liv. Men så kom korona. Nå...

I dag er det World Wildlife Day, FNs dag for ville dyr. I Norge forventer vi at land skal verne om sine tigre, elefanter og pandaer, men hvordan behandler vi selv våre truede dyrearter? Vi trenger å verne om natur og dyreliv mer enn noen gang, men i Norge er blant annet vår egen rovdyrpolitikk et sorgens kapittel. Vernepolitikk handler om å få opp antall individer av en bestand når den er truet. Når det gjelder rovdyrpolitikken i Norge har vi lagt oss på en helt annen linje. Rovdyrpolitikken i Norge handler stort sett om å holde bestandene nede på et utrydningstruet nivå. Når det gjelder behandlingen av ulven i Norge har den gått fra vondt til verre. Vi har i den siste tiden vært vitne til flere hårreisende utspill fra våre folkevalgte. SP og AP ønsker å forandre selve naturmangfoldloven for å få skutt flere ulveflokker innenfor sonen. Disse flokkene er ikke en gang en trussel for beitedyr. De skal skytes fordi Stortinget har vedtatt et veldig lavt bestandsmål når det gjel...