Kampen for pelsdyrene
Da jeg vokste opp husker jeg at jeg ofte så pelsdyrfarmer rundt omkring. Jeg husker at jeg tenkte at disse farmene minnet om konsentrasjonsleire i miniatyr. Bygningene så som regel grå, triste og skremmende ut og de ga meg en uhyggelig følelse. Mink og rev levde sine liv her. Jeg fikk et glimt av de i blant, der de vandret frem og tilbake bak nettingen. Det eneste som ventet disse arme skapningene var dagens måltid og dagen da de skulle få ei elektrisk stang opp i endetarmen eller bli gasset, for så å ende opp som et luksusplagg. For et liv, for en skjebne.
Mange av disse farmene fra min barndom er nedlagt nå. Jeg ser de ikke lenger i mitt nærmiljø, men jeg vet jo at de finnes fremdeles. Det sitter fremdeles rev og mink i små bur. Født til å bli pelskåpe eller en pelskant. Aldri får de kjenne på frihet, aldri får de kjenne gress under potene eller grave i jord. De får kun stirre ut og se en flik av naturen. Naturen - som skulle ha vært disse dyrenes hjem.
Jeg har ofte undret meg over hvordan vi kan behandle dyr sånn? Vi tillater slik behandling fordi de er dyr og ikke mennesker. Likevel tillater vi langt i fra å behandle alle dyr på denne måten. Det hadde blitt stor oppstandelse om noen hadde startet en hundefarm. Tenk hvis små søte selskapshunder med flott pels hadde blitt puttet inn i disse burene på 0,8 kvadratmeter. Aldri hadde de kommet ut av buret og de ble flådd for pelsen sin. Ja, da hadde det blitt rabalder gitt.
Så hvorfor synes vi dette er et greit liv for rev og mink? Mange synes selvfølgelig ikke dette er greit, men mange aksepterer det eller er taus.
Hvis noen i Norge skulle finne på å starte en pelsdyrfarm for hunder så tror jeg halvparten av Norges befolkning hadde deltatt i fakkeltoget mot pelsdyrnæringen.
Dette er selvsagt fordi hunden har de aller fleste mennesker et nært forhold til. Rev og mink blir på den måten "annenrangs" dyr.
Det betyr ikke at vi bør akseptere at dyr som mink og rev skal leve under slike forhold.
Mink er i utgangspunktet naturlig redd for mennesker. De fleste mink må derfor håndteres med tykke hansker på gården. En del mink reagerer med abnorm atferd, som å bite på egen kropp. I verste fall tygger de av seg kroppsdeler. Dyrene får overhodet ikke tilfredsstilt sine naturlige behov.
Reven lever i bur der den knapt kan strekke seg ut. Fôret serveres i form av fiberløs grøt. De har en trepinne å leke med. Revemødre kan skadebite eller drepe sine egne valper. Manglende mulighet til naturlig aktivitet gjør dyra frustrert og apatiske.
Pelsdyr er ikke som vanlige husdyr. De er rovdyr og har derfor helt andre behov for aktivitet enn kuer eller griser. De er heller ikke temmet, kun 40 prosent av pelsdyrene består tamhetstestene.
Pelsdyroppdrett i Norge skal avvikles innen 2025. Så hvorfor skriver jeg dette innlegget?
7 år er fremdeles alt for lenge for de som må leve livene sine i disse burene. Lidelsene bør opphøre NÅ! Det er lenge til 2025. Hvem vet hva som skjer innen da? Vi kan få et regjeringsskifte som gjør om på vedtaket.
NOAH har kjempet i nesten 30 år for pelsdyrene. Mange har gått i fakkeltog og engasjert seg for pelsdyrene. I år blir fakkeltoget et slags seierstog, men det er også viktig å gi et signal om at vi ikke gir oss før burene er tomme og at Norge bør forby import av pels!
I år arrangeres fakkeltoget 27. oktober i en rekke byer.
Jeg oppfordrer alle som kan til å delta. Alle som ikke synes det hadde vært greit å sperre en hund eller et annet dyr inne i et bur på størrelse med en handlevogn, bør vise sin støtte til det fantastiske arbeidet NOAH har gjort og vise myndighetene at nok er nok. Pelsdyrnæringens dager er talte. Den kan ikke komme fort nok!
Mange av disse farmene fra min barndom er nedlagt nå. Jeg ser de ikke lenger i mitt nærmiljø, men jeg vet jo at de finnes fremdeles. Det sitter fremdeles rev og mink i små bur. Født til å bli pelskåpe eller en pelskant. Aldri får de kjenne på frihet, aldri får de kjenne gress under potene eller grave i jord. De får kun stirre ut og se en flik av naturen. Naturen - som skulle ha vært disse dyrenes hjem.
Jeg har ofte undret meg over hvordan vi kan behandle dyr sånn? Vi tillater slik behandling fordi de er dyr og ikke mennesker. Likevel tillater vi langt i fra å behandle alle dyr på denne måten. Det hadde blitt stor oppstandelse om noen hadde startet en hundefarm. Tenk hvis små søte selskapshunder med flott pels hadde blitt puttet inn i disse burene på 0,8 kvadratmeter. Aldri hadde de kommet ut av buret og de ble flådd for pelsen sin. Ja, da hadde det blitt rabalder gitt.
Så hvorfor synes vi dette er et greit liv for rev og mink? Mange synes selvfølgelig ikke dette er greit, men mange aksepterer det eller er taus.
Hvis noen i Norge skulle finne på å starte en pelsdyrfarm for hunder så tror jeg halvparten av Norges befolkning hadde deltatt i fakkeltoget mot pelsdyrnæringen.
Dette er selvsagt fordi hunden har de aller fleste mennesker et nært forhold til. Rev og mink blir på den måten "annenrangs" dyr.
Det betyr ikke at vi bør akseptere at dyr som mink og rev skal leve under slike forhold.
Mink er i utgangspunktet naturlig redd for mennesker. De fleste mink må derfor håndteres med tykke hansker på gården. En del mink reagerer med abnorm atferd, som å bite på egen kropp. I verste fall tygger de av seg kroppsdeler. Dyrene får overhodet ikke tilfredsstilt sine naturlige behov.
Reven lever i bur der den knapt kan strekke seg ut. Fôret serveres i form av fiberløs grøt. De har en trepinne å leke med. Revemødre kan skadebite eller drepe sine egne valper. Manglende mulighet til naturlig aktivitet gjør dyra frustrert og apatiske.
Pelsdyr er ikke som vanlige husdyr. De er rovdyr og har derfor helt andre behov for aktivitet enn kuer eller griser. De er heller ikke temmet, kun 40 prosent av pelsdyrene består tamhetstestene.
Pelsdyroppdrett i Norge skal avvikles innen 2025. Så hvorfor skriver jeg dette innlegget?
7 år er fremdeles alt for lenge for de som må leve livene sine i disse burene. Lidelsene bør opphøre NÅ! Det er lenge til 2025. Hvem vet hva som skjer innen da? Vi kan få et regjeringsskifte som gjør om på vedtaket.
NOAH har kjempet i nesten 30 år for pelsdyrene. Mange har gått i fakkeltog og engasjert seg for pelsdyrene. I år blir fakkeltoget et slags seierstog, men det er også viktig å gi et signal om at vi ikke gir oss før burene er tomme og at Norge bør forby import av pels!
I år arrangeres fakkeltoget 27. oktober i en rekke byer.
Jeg oppfordrer alle som kan til å delta. Alle som ikke synes det hadde vært greit å sperre en hund eller et annet dyr inne i et bur på størrelse med en handlevogn, bør vise sin støtte til det fantastiske arbeidet NOAH har gjort og vise myndighetene at nok er nok. Pelsdyrnæringens dager er talte. Den kan ikke komme fort nok!
Kommentarer
Legg inn en kommentar