Statsbudsjett fra Bakvendtland

I dag kom WWFs store rapport om status for klodens dyreliv. Den beskriver en ekstremt alvorlig situasjon. Rapporten viser at verdens dyrebestander i gjennomsnitt har krympet med 73 prosent siden 1970.

Statsbudsjettet som kom i går viser at våre myndigheter overhodet ikke tar inn over seg dette alvoret. De har i hvert fall ikke tenkt å gjøre noe med det. Tvert i mot så svekker Regjeringens forslag til statsbudsjett flere viktige naturtiltak. Det kuttes kraftig i skogvernet, samtidig som også naturrestaureringen får mindre. 

Forslaget om å kutte nesten alle midler til skogvern betyr at flere gamle artsrike naturskoger vil bli flatehogd. 

Bit for bit forsvinner naturen våres. Dyr, fugler, insekter forsvinner fra elver, skoger og hav. Natur bygges ned, klimaet endres, altfor mange bestander presses til bristepunktet og dyrearter mister leveområdene sine. 

 

Med dette som bakteppe, så synes regjeringen at det er fornuftig å kutte i skogvernet. 

Noen ganger så føles det ut som vi lever i Bakvendtland. 

For regjeringen finner penger til organisasjoner som promoterer jakt. Ca. 10 millioner har regjeringen bladd opp for å «fremme jaktbasert friluftsliv». 

Regjeringen har også i år funnet penger til organisasjoner som vil kvitte seg med ulven, en kritisk truet dyreart i Norge. 

Regjeringen har over de siste fire årene utbetalt 5,8 millioner i statsstøtte til «Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk», som jobber for å utrydde ulven fra Norge. I samme periode har NOAH som kjemper for at kritisk truede ulver skal få det vernet de har krav på, fått nøyaktig NULL kroner i statsstøtte. Heia Norge. 

Er alt bare et spill for galleriet? 

Når Norge signerer en global naturavtale og konvensjoner som Bernkonvensjonen, så skulle man tro at man jobbet for å overholde avtalene?  Vi har forpliktet oss til å restaurere 30 % av ødelagt og forringet natur innen 2030. Vi er langt unna målet. 

Det trengs en sterkere innsats for truede arter. Vi trenger naturen. Da må Norge øke innsatsen for å ta vare på den – ikke redusere den. Det er så bakvendt. 

Og vi befolkningen, er ikke forbanna nok. 

Når vi ødelegger dyras leveområder 

ødelegger vi også for oss selv og for matforsyningen til barna våre. Dette er økosystemer vi er helt avhengig av. 

Kampen for naturen og dyrelivet må derfor opp på toppen av den politiske agendaen, ikke nederst - som i bakvendtland.