Ulv, mannfolk som skyter ulv og media

To ulveflokker har bare timer igjen å leve. For det blir jakt innenfor sonen i år også. Denne gangen er det Kynna -og Aurskog reviret som det skal jaktes på. Disse dyrene har ikke gjort noe annet enn galt enn å være ulver.Likevel må de bøte med livet. For Stortinget har satt et latterlig lavt bestandsmål og fagekspertisens råd om antall ulver som bør få leve for å få sunne og levedyktige bestander, blir ignorert. 

Rovviltnemdene vedtar nå skyhøye jaktkvoter hvert år på denne kritisk truede dyrearten. De vet at Miljødirektoratet kommer de i møte og møter de på halvveien. I år ville de ta fem flokker innenfor sonen, de fikk to. Dette er selvsagt ikke nok for SP og rovdyrmotstandere og de presser på for å få skyte flere. I tillegg er det et høyt antall som skal skytes utenfor sonen. 

Men galskapen stopper ikke der.

Det er en kjent sak at i Norge så jakter vi på kritisk truede dyrearter, som ulv. Det som er mindre kjent er hvem det er som jakter på disse dyrene og hvordan det foregår. 

For hvem er det Norge setter til å jakte på disse utrydningstruede rovdyrene? Jo, nettopp de samme folkene som presser på for å bli kvitt dem, nemlig jegerne. 

I Norge gir myndighetene jegere med nullvisjon «license to kill» på en fredet art. 

Dette er ganske spesielt.

Det er nå på høy tid at vi begynner å sette fokus på etikk og moral i rovdyrpolitikken og ikke bare bestandsmålet, eller om vi er for eller i mot ulv.  Norske myndigheter har latt en ukultur få vokse seg stor og nå må denne taes tak i. 

Vi ser at en sterkt truet dyreart blir behandlet sjokkerende og forkastelig. Det er jegere som har aversjon mot denne dyrearten og som står for nullvisjon som får jakte på dyrene og det har nå utviklet seg usunn ukultur i dette miljøet. 

En av årsakene til at vi har lisensfelling på ulv er at dette skal være konfliktdempende, men dette øker tvert i mot konflikten istedenfor å dempe den, men vernersiden blir ikke en gang medregnet i denne konflikten. Vernere sin stemme blir ikke hørt. 

Ingen levende vesner skal bli behandlet på den måten som vi nå ser ulven blir utsatt for i Norge. 

På Facebook gruppen «Ekte mannfolk skyter ulv» legger ulvejegere og rovdyrmotstandere ut svært provoserende bilder og tekster. Selvsagt er dette for å terge «vernersiden». Noen av tekstene er direkte myntet til vernere. Konflikten har vært økende de siste årene. Det er mye som har gått ulvemotstandere sin vei de siste årene og det er denne siden som får spalteplass i media og som det lyttes mest til. 

Dette har nok gjort sitt til at ulvejegere har tatt et skritt videre i hva de tør å gjøre og si offentlig. 

De forsøker ikke en gang  å skjule forakten de har for dyret. 

På nettsiden som er nevnt, får vi høre hvor fantastisk deilig det er å skyte disse dyrene, hvor vakre de er som døde ulver og det legges ut svært graverende bilder av ulver som blir hengt, flådd, stukket pinner i osv. 

Uavhengig av hva man måtte mene om ulv i Norge så er den norske behandlingen av arten som nå må diskuteres og settes fokus på. 

For er det greit at slike holdninger mot en kritisk truet art får fortsette å utvikle seg? Vi og verden befinner oss jo tross alt i en naturkrise og masseutryddelse av arter og det er merkelig at det er nettopp denne siden som skal vinne frem? I sådan tid burde det faktisk være omvendt, der vernet om natur og dyreliv blir satt i fokus. Her har politikere og mediehus et kjempe stort ansvar. 

Ulvejegere jubler over jakta i all offentlighet og kjører rundt med nullvisjon på rutene sine. Vi ser nå en respektløs måte å forholde seg til en truet dyreart på. 

Forskning viser at store rovdyr blir skadeskutt oftere enn andre arter. Det henger nøye sammen med synet man har på dyret. 

Vi har også sett ulvejegere på nyhetene som sparker og spytter på det døde dyret. 

Hvem skal si i fra at nok er nok og at dette ikke er greit? 

Skal vi la 1800-tallets holdninger og tanker om rovdyr få være dominerende i 2021? 

Mediehus og journalister skal være samfunnskritiske røster. 

Media er med å forme samfunnet og hva det settes fokus på og har dermed stor samfunnsinnflytelse. 

I rovdyrdebatten er det de som skriker høyest som får oppmerksomhet og det er som regel politikere fra SP eller rovdyrmotstandere. 

Forskning viser at måten media fremstiller rovdyrdebatten, har en effekt på rovdyrpolitikken. 

Det er medienes rolle og gripe tak i og sette søkelys på en uheldig utvikling, men dette gjøres ikke. Rovdyrmotstandere har derfor blitt «varme i trøya» og tillater seg en oppførsel vi ikke så bare for noen år siden. Vi skal ikke lang tilbake i tid, da rovdyrmotstandere bare ville «forvalte» arten. De nektet for at de ville utrydde den. Det gjør selvsagt noen enda, men alle forstår hva nullvisjon står for og den er det mange rovdyrmotstandere som nå åpenlyst fronter. 

Det er spesielt at lisensjakt i det hele tatt er lovlig, når vi vet at mange ulvejegere står for nullvisjon og har sterk aversjon mot dyrearten.  

Det er rett og slett perverst at ikke norske politikere griper tak i denne saken og at ikke media gransker og setter søkelys på et slikt miljø som har utviklet seg. Det har rett og slett blitt stuereint å behandle en truet dyreart på en særdeles ussel måte. 

Mange ønsker en annen utvikling og behandling av truede dyrearter i Norge. Vi vet med sikkerhet at det blir stadig mindre natur og stadig mer klimagasser. Og mens mange bekymrer seg for  klimakrisen, naturkrisa og den sjette masseutryddelse av arter, så fortsetter norske mediehus med sine «se og hør» nyheter. 

Min påstand er at det er langt flere negative oppslag om ulv enn positive. Dette er selvsagt en fordel for rovdyrmotstandere. Fortsetter denne utviklingen, så svikter mediehusene sin objektivitet og samfunnsoppgave og vi har et alvorlig demokratisk problem. 

Denne utviklingen, der media er mer opptatt av å få sine klikk og overskrifter, istedenfor å opplyse befolkningen og få oss til å bli interessert i eksistensielle problemstillinger, bør bekymre flere enn bare naturvernere.