Verden på vranga
Jeg hater urettferdighet. Hadde jeg vært religiøs så hadde jeg kalt urettferdighet en synd. Det er noe galt og umoralsk med det. Hvorfor er det slik at noen mennesker skal være vanvittig rike og privilegerte mens andre mennesker lever i fattigdom?
Mange tror at rikdom at det er fortjent på grunn av hardt arbeid.
Men de fleste rike ble det enten ved arv eller de ble rike på å få tilgang til våre felles naturressurser. De aller rikeste i Norge har superrike foreldre.
Forskjellene i både landet vårt og verden øker. De som har mest fra før blir bare rikere. Staten blir også bare rikere, uten at det merkes for befolkningen. Mer og mer økonomisk makt samles på færre hender. Dette er også et demokratisk problem. Derfor er det utrolig viktig at vi utjevner forskjellene i samfunnet.
Det er mange som har latt seg lure og av at vi ikke kan røre de rike, for de skaper visstnok verdiene her til land. Denne propagandaen fra de rike har de lykkes med, men den er vi nødt stille spørsmålstegn ved.
Mye har endret seg.
Tidsånden har endret seg betydelig siden Einar Gerhardsens tid.
På 1950- og 60-tallet var det en sterk kollektiv bevissthet i Norge, preget av solidaritet og samarbeid.
Etter den kalde krigen har det vært en global trend mot økonomisk liberalisme, der markedet har fått mer makt og innflytelse. Dette har ført til en større vekt på individuell suksess og konkurranse, og mindre fokus på kollektivt samarbeid.
Mange tror at økonomisk vekst kommer fra individuell initiativ, at man er sin egens lykkes smed.
Ingen snakker om å «bygge landet» sammen lenger.
Nå flykter mange av de rike til Sveits for å unngå å bidra til fellesskapet. De kan for øvrig ikke ta med seg fisken, strømmen og arbeidsplassene. Milliardærene som flykter beholde fortsatt eierskap, inntekter og makt i Norge. De forlater ikke markedet. De forlater skatteregningen. Dette handler selvfølgelig ikke om misunnelse, men om rettferdighet. Det handler om at de som har tjent seg rike på våre felles naturressurser skal bidra tilbake til samfunnet. Hvis vi skal la oss true av milliardærene og de skal styre den økonomiske utviklingen for å berike seg selv enda mer, handler det ikke om demokrati. Det handler om økonomisk press.
Det handler også om egoisme og grådighet. For hvorfor skal de rike ikke gi tilbake noe av det de har fått? De ble ikke rike i et vakuum.
Hvorfor er det slik at vi har normalisert det at forskjellene i samfunnet skal få være så store? Hvorfor har vi minstelønn og ikke maksimums lønn?
Det burde være selvsagt at de rike betaler mer skatt på kapital, eiendom og arv. Vi må også finne måter å skattelegge de største globale selskapene. Vi må tette igjen smutthull og gjøre det vanskelige for «skatteflyktninger».
For å skape varige endringer, må vi se på de underliggende systemene som tillater denne formen for ulikhet å eksistere. Dette inkluderer alt fra internasjonale handelsavtaler og skattepolitikk til hvordan selskaper drives og hvordan de reguleres. Det er nødvendig å reformere disse systemene for å sikre at de tjener alle mennesker, ikke bare de rike.
Vi må slutte å tro at det bare er de rike som skaper verdiene. De rike hadde ikke kommet noe sted uten arbeidere. Og vanlig arbeidsfolk skaper også verdier.
I dag skatter vi arbeid hardt, men arbeid er jo det vi trenger mer av! Mens vanlige arbeidsfolk betaler 20–25 prosent inntektsskatt, er den tilsvarende andelen kun elleve prosent for den rikeste promillen.
Det som blir viktig fremover er å bygge en kultur av empati og solidaritet, der vi ser hverandre som medmennesker. Å bygge en kultur av empati og solidaritet er essensielt for å skape en mer rettferdig og likestilt samfunn.
Det handler om å mobilisere folk til å se at de har makt, og at endring er mulig når vi står sammen. Hvis de rike ikke vil bidra, har vi makt i antall. Våre stemmer må bli hørt!
Hvorfor stemmer folk på partier som ikke gjør noe for dem? Folk må sette seg inn i politikken og finne ut hvem som jobber for deres interesser. Hvem
tjener på denne politikken?
Vi må ta vare på hverandre, miljøet og naturen rundt oss.
Det er denne grådighetskulturen og egoismen vi må til livs, for det er også den som utarmer naturressursene våre.
Vi må rett og slett «Make solidaritet great again»!
Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men da blir innlegget for langt. Det får kanskje bli en puslespillbrikke nr. 2 i en Verden på vranga… Det er nok å skrive om. ;)
Kommentarer
Legg inn en kommentar