Rovdyrpolitikken i Norge er absurd

Absurditeten innen norsk rovdyrpolitikk avslører seg på flere nivåer:

1. Kontraproduktiv forvaltning: 

Rovdyr blir forvaltet med bestandsmål som er så lave at det truer artens overlevelse i stedet for å sikre en bærekraftig populasjon.

Det er absurd hvordan Norge tolker bestandsmål for de store rovdyrene som et maksimumsmål i stedet for et minimumsmål. Det avslører en fundamental misoppfatning av prinsippene bak bevaring arter og naturforvaltning. 

Ved å tolke bestandsmål som et maksimumsnivå, setter man en øvre grense for antall dyr i stedet for å sikre et bærekraftig minimumsnivå for artenes overlevelse. Dette resulterer i en praksis hvor man tillater reduksjon av bestander til et kritisk lavt nivå. 

Denne forvrengte tolkningen av bestandsmål viser en urovekkende mangel på respekt for internasjonale forpliktelser og vitenskapelig kunnskap om bevaring av truede arter. Ved å betrakte bestandsmål som et tak heller enn som en gulvlinje for artenes levedyktighet, risikerer man å sette hele populasjoner i fare og undergrave bevaringsinnsatsenes effektivitet.

Det er essensielt å korrigere denne misoppfatningen og innse at bestandsmål bør tolkes som et nødvendig minimumsnivå for å opprettholde en sunn og mangfoldig dyrepopulasjon. En endring i tilnærmingen til bestandsmål er avgjørende for å sikre langsiktig overlevelse av de store rovdyrene og opprettholde naturens balanse og kompleksitet.

2. Politisk styring: 

Beslutninger om rovdyrforvaltning tas av politiske organer som ikke alltid tar hensyn til faglige råd og prioriterer partipolitiske interesser over hensynet til artenes velferd.

Rovviltnemnder, som skal bidra til å dempe konfliktnivået, ender opp med å øke spenningen ved å fremme forslag om omfattende felling av rovdyr uten tilstrekkelig faglig grunnlag.

Medlemmene i Rovviltnemdene er politikere og de som blir valgt har gjerne sterke meninger om rovdyrforvaltningen. Senterpartiet er for eksempel klart overrepresentert i de åtte nemndene i forhold til partiets oppslutning. Rovviltnemndene ble til for å dempe konfliktnivået ved at lokalpolitikere både i og utenfor ulvesonen skulle få en stemme i forvaltningen. Konfliktnivået har derimot økt, og en stor andel av de folkevalgte i nemndene vil vedta flere fellingstillatelser enn det de faglige rådene tilsier. 

Måten rovviltnemndene opererer på i dag bidrar til at de deltar i den langsomme utrydningen av rødlistede arter i Norge. Rovviltnemndene viser ingen interesse for andre løsninger enn å skyte rovdyrene. Det er på tide at rovviltnemdene legges ned. 

3. Jaktinteresser over naturbevaring: Lisensjakt på truede rovdyr som ulv utføres av jegere som ofte har nullvisjon når det gjelder arten. 

Myndighetene tillater jakt på ulv fordi det blant annet skal være konfliktdempende. Det tillates også fordi det er av offentlig interesse. Men for hvem er det konfliktdempende og kan myndighetene vise til noen resultater hvor dette har minsket konflikten? Tvert imot, så har konflikten eskalert de siste årene. Tidligere sto ikke ulvemotstandere fram med nullvisjon. Nei, da hevdet de at arten skulle bare forvaltes skikkelig.

Nå har det blitt «stuerent» å stå fram med nullvisjon og et kaldt gufs fra 1800-tallets utryddelsespolitikk blåser over landet. Er det bare jegernes og grunneieres interesser som skal ivaretas? Det er vel også av offentlig interesse å ivareta natur og dyreliv? 

Det er etisk betenkelig at norske myndigheter tillater at folk med nullvisjon å jakte på en dyreart de åpenbart forakter. Det har vært en rekke skadeskytinger under ulvejakt. Terskelen for å ikke skyte er tydeligvis lavere blant jegere når det gjelder ulv. Myndighetene må ta ansvar. Man bør selvsagt ikke ha lisensjakt på fredede dyr. 

4. Medienes rolle: 

Medier har til tider unngått å sette et kritisk lys på rovdyrpolitikken, og vinkler ofte saker ensidig uten å grave dypere i problemstillingene. 

Medier har en tendens til å presentere rovdyrrelaterte hendelser på en sensasjonell og fryktbasert måte, noe som kan forsterke stereotypier og redsel blant publikum. Dette skaper et negativt bilde av rovdyr og kan føre til overdrevne bekymringer og et usunt syn på disse dyrene.

Medienes rolle i vinkling og presentasjon av rovdyrsaken ha en betydelig innflytelse på hvordan samfunnet oppfatter og håndterer rovdyr, samt på utformingen av rovdyrpolitikken i landet.

Det er absurd at den fjerde statsmakt ikke er sitt ansvar bevisst når verden står i en global naturkrise. 

5. Etisk tvilsom praksis: Tillatelse til jakt på fredede arter som de store rovdyrene, uten tilstrekkelig fokus på bærekraftig forvaltning og artenes velferd, røper en mangel på etisk refleksjon og omsorg for truede dyrearter.

Tiden er inne for å reflektere over hva slags arv vi ønsker å etterlate for kommende generasjoner og de ville skapningene som deler vår jord. Det er på høy tid å erkjenne absurditeten som råder, og ta grep for å endre kursen mot en mer bærekraftig sameksistens med rovdyrene og naturens mangfold.