Ulv som lakmustest

Akkurat nå foregår det et toppmøte for naturen i Montreal. 

Norge vil ha en ambisiøs og forpliktende naturavtale, står det å lese på regjeringens egne sider. 

"Naturen er livsgrunnlaget vårt. Samtidig gjør arealbruk, overhøsting, klimaendringer, forurensinger og fremmede arter at vi ødelegger natur i et tempo og omfang som truer dette livsgrunnlaget. En million arter står i fare for å dø ut. Derfor er verdens land samlet i Canada fra 7.-19. desember for å forhandle frem en global naturavtale."

Naturmangfold og velfungerende økosystemer er grunnleggende forutsetninger for å nå bærekraftsmålene og klimamålene. Naturen gir menneskene mat og rent vann, hindrer fattigdom, bedrer helsen, stabiliserer klima, skaper arbeidsplasser og gir økonomisk vekst. Ifølge Naturpanelet kan vi være på vei mot kollaps av viktige økosystemer, og en million arter står i fare for å dø ut. Dette skyldes først og fremst at naturareal, både på land og i sjø, ødelegges eller endres i et drastisk tempo, men også overhøsting, klimaendringer, forurensing og fremmede arter. 

Naturavtalen er ikke rettslig bindene, står det på regjeringens sider. 

Nei vel, tenker jeg. Sikkert betryggende for Norge, som slett ikke har sitt på det tørre når det gjelder å ta vare på naturen og artsmangfoldet. 

Hva betyr egentlig en naturavtale for Norge? 

Hvor troverdige er Norge når det gjeldet å ivareta naturen?

Jeg mener selve lakmustesten på det må være hvordan Norge forvalter sine «brysomme arter». Står man inne for naturmangfold, eller er det bare store og fine ord? Store rovdyr er nemlig en del av naturmangfoldet og et velfungerende økosystem. Og selv om en art kan være tallrik i andre land har nasjoner et selvstendig ansvar for å ivareta sine arter. 

Ulven er jo den ultimate lakmustesten på dette. Norge har i mange år ført en svært kritikkverdig politikk og hard og brutal forvaltning av dette rovdyret. 

Ulven er kritisk truet i Norge. Bestanden er preget av innavl. Forskere mener innavlgraden er så stor at den bare kan reddes av av at det kommer flere ulver fra den finsk-russiske populasjonen. 

Men hva er det norske myndigheter gjør? Nylig kom det en ulv til Finmark, en finsk russisk immigrant, som man regner med var et genetisk viktig individ, men denne ulven ble skutt før man i det hele tatt rakk å klage på vedtaket. 

Ulven ble skutt med helikopter. Norge bruker altså massive ressurser på å skyte et dyr som er kritisk truet i Norge, istedenfor å bedøve dyret og frakte det til et mer egnet sted eller orke å ta seg bryet med å finne ut om det er et genetisk viktig individ. 

Nylig påpekte Naturvernforbundet at det er gitt tillatelse til felling av flere ulver enn det finnes her til lands, av rovviltnemdene og rovdyrnemdene. 

Så hvor troverdige er Barth Eide og norske myndigheter når de er i Montereal og snakker om artsmangfold, naturkrise og viktigheten av å verne arter? 

Det lyder unektelig hult ut fra et land som fører 1800-talls politikk gjeldende en kritisk truet dyreart. Igjen virker det som om rovdyret utryddes, det kamufleres bare med "forvaltning" og "konfliktdempende tiltak". Alle forstår at det er rovdyrfiendtlige Senterpartiet som er hovedarkitekten bak denne politikken, men enda verre er det at Arbeiderpartiet går med på dette. Som Klima og miljøminister er Barth Eide sin oppgave å forsvare naturen, men når makt og posisjoner blir viktigere enn selve saken, da er naturen dømt til å tape. I to runder har staten tapt i retten for uttak av ulv i ulvesonen, men Barth Eide anker for å få fortsette utryddelsespolitikken til SP. 

Den 13. desember ble det observert en ulv nær en skole i Øvre Eiker. Stor ståhei. Det blir ekstra vakthold i skolegården og barna skal følges til skolen. På grunn av en streifulv? 

Dette sier litt om hvor mye nordmenn har fjernet seg fra naturen. Vi er ikke vant med å forholde oss til ville dyr. Det spres derfor en irrasjonell frykt uten sidestykke, godt hjulpet av en en sensasjonsulten og ukritisk media.

I andre land er mennesker vant med at bjørner tar seg en dukkert i bassenget eller roter rundt i søpla. Ingen går av hengslene av den grunn. 

Vi lever tross alt på jorda og der finnes det tusenvis av andre arter. I Norge må vi forholde oss til en svært lite farlig fauna sammenlignet med andre land. 

Det som er trist er jo at norske myndigheter overhodet ikke kommer til å bedrive noen form for opplysningsarbeid eller holdningskampanje når det gjelder det å akseptere rovdyr. Tale med to tunger gjør jo Norge allerede, men det gjør seg best i utlandet. Noen nordmenn får tross alt med seg en del av hva som skjer med både rovdyra og naturen våres. Det er dumt å drite så åpenlyst i eget reir. 

Og det er selvsagt ikke bare når det gjelder rovdyra at Norge har "svin på skogen". Det som skjedde med hvalrossen Freya var også en "test" som Norge kom dårlig ut av. 

I Norge kommer det stadig flere arter inn på rødlista. . 

Det gjøres med andre ord for lite og for dårlig jobb for naturen. 

Holdningen i Norge ser ut til å være; så lenge vi kan tjene penger, så må naturen vike. Vi ser det når det gjelder hytteutbygging, skogdrift, vindkraft og veiutbygging. 

I min hjemby, Lillehammer, skal det bygges en firefeltsmotorvei gjennom naturreservatet Lågendeltaet. I 110 km skal hyttefolket få suse forbi Lillehammer opp til hyttene sine i Hafjell. Dette er selvsagt viktigere enn et unikt våtmarksområdet for trekkende, hekkende og overvintrende vannfugler. Et naturreservat skal selvsagt ha det strengeste vernet, men "vesentlige samfunnsinteresser" trumfer dette vernet.

 "Vår rovdrift på naturen er veldig alvorlig", sier Barth Eide i Montreal. Med tanke på hva slags politikk som føres hjemme høres disse ordene ut som som en dårlig vits. 

Den massive nedbyggingen av natur må stoppe, sier Barth Eide når han er utenfor Norge og soler seg i glansen ved å delta på toppmøter. Vi skal visstnok bli mer skånsomme mot naturen. Da må naturen selvsagt prioriteres. 

Barth Eide kan f.eks. starte med å sette en stopper for raseringen av et naturreservat. 

Flotte ord og taler betyr ingenting. Det må handling til. Naturen skal vernes og beskyttes. Det er livsgrunnlaget vårt og vi må forstå at vi deler denne planeten med andre arter, også de "brysomme" og "uinteressante" artene, som ingen tjener penger på eller har noen egeninteresse av. Naturen har selvsagt egenverdi. 

Norge og Barth Eide er foreløpig langt fra å bestå lakmustesten når det gjelder å ivareta naturen og artsmangfoldet.