Medienes rolle i rovdyrsaken

I det siste har vi sett en meget bekymringsfull utvikling når det gjelder ulven i Norge. Senterungdommen går nå inn for full utryddelse. Dette er ganske så oppsiktsvekkende. Nå er jo dette et ungdomsparti, men også medlemmer av moderpartiet, som Stortingsrepresentant Heidi Greni, står for nullvisjon. Hvem hadde trodd at vi i 2021 skulle få et parti som åpenlyst fronter full utryddelse av en dyreart? Verden står tross alt overfor en naturkrise og en masseutryddelse av arter. De fleste land går nå inn for å verne om mer natur og dyreliv. 

Spania forbyr nå ulvejakt. Landet har 2000 ulv og 47 millioner innbyggere. Norge har 5 millioner innbyggere og under 100 ulver. 

Hvordan kan utviklingen og holdningene til ulven gå så forferdelig gal retning i Norge? Her må nok media, våre politikere og selve politikken som føres ta stor del av skylden. 

Media bidrar til å spre frykt og negative holdninger til ulven med sin ensidige negative vinkling og «store overskrifter». Istedenfor å bidra med å øke kunnskapen og forståelse for dyrearten har media i stor grad gjort det motsatte. Vi ser en ordbruk hvor ulven betegnes som «drapsulv» og at ulven lusker rundt og herjer. Nylig lot ikke media sjansen gå fra seg når den berømte genetisk viktige «Elgå-ulven» krysset et gårdstun. I overskriftene og i tekstene ble det et voldsomt fokus på at kvinnen hadde BARNEBARN. Det var som om vi var vitne til nok et «nesten-drap» begått av ulv i føljetongen: «Den store stygge ulven». 

Ulven har ikke angrepet et menneske på over 200 år. I Norge har vi en lite farlig fauna i forhold til andre land, men noen ganger kan ville dyr komme nært inn på oss. Når det gjelder streifulver, kan dette ofte være enslige, nysgjerrige og uerfarne ulver. Det betyr ikke at de er farlige selv om de tør å krysse et gårdstun. Vi må huske på at det skjer tragiske dødsfall hvert eneste år der dyr er involvert. Hunder kan drepe. Vepsen tar livet av mange, men vi kan ikke utrydde de for det. Ingen skapninger på denne planeten dreper flere mennesker enn Homo Sapiens. I dag har vi lite aksept for selve naturen, men andre farer som f.eks biltrafikk, aksepterer vi lett. 

Media er med å forme samfunnet og hva det settes fokus på og har dermed stor samfunnsinnflytelse. Hvor blir det av de kritiske spørsmålene til hvordan en kritisk truet dyreart faktisk blir behandlet i Norge? Forskning viser at måten media fremstiller rovdyrdebatten, har en effekt på rovdyrpolitikken. Økt kunnskap om dyret kan bidra til å dempe konflikten. Her har avisene en jobb å gjøre, men det må også skje noe på statlig nivå. Våre politikere kan ikke skryte av å ha økt forståelsen for, eller kunnskapen om, ulven som individ, sosialt vesen eller som økologisk art. Internasjonale retningslinjer for bevaring av rovdyr nevner denne typen offentlighetsarbeid som helt avgjørende for å øke aksepten for både ulv og de andre store rovdyrene. I Norge kjemper istedenfor visse partier om ha den mest rovdyrfiendtlige politikken. 

Vi befinner oss ikke på 1800-tallet lenger. Det er stusselig å se at ungdommer som Senterungdommen faktisk vil gå inn for å utrydde dyrearter. Vi må øke kunnskapen og få respekt for naturen som helhet. Store rovdyr er selvsagt viktig som den øverste delen av næringskjeden og en del av et sunt økosystem.

Mediehusene og våre politikere bør gå i seg selv og ta ansvar. Vi vet med sikkerhet at det blir stadig mer klimagasser og mindre natur og dyreliv. Norge bør snarest foreta en snuoperasjon når det gjelder behandlingen av våre truede rovdyr.