Prisen for brunosten
Jeg mener ikke å angripe bønder sånn generelt. Mange gjør en strålende innsats og jeg er glad for at det produseres mat i Norge.
Likevel er det ting å sette fingeren på, både når det gjelder hvordan maten produseres og de valgene vi forbrukere tar. Det er uhyre viktig å stille kritiske spørsmål. Uten et kritisk søkelys, ville det aldri blitt noen forbedringer eller utvikling.
Jeg har vært engasjert i rovdyrpolitikken lenge. Jeg mener vi er på ville veier når utrydnigstruede dyr holdes ned på et minimums nivå, på grunn av at man ikke gjør noen endringer i beitenæringen, men forsetter å drive som på tidlig 1900-tallet. Det var det som kjent nesten ingen rovdyr igjen i Norge etter "utryddelseskrigen" mot våre fire store.
Det er også en kjent sak at ulven er hatobjekt nummer en, fordi elgjegerne ikke er interessert i å dele elgen med ulven.
Jeg synes det i grunnen er underlig hvordan rovdyrene i norsk natur blir hatet på grunn av at de gjør det rovdyr skal gjøre, de spiser kjøtt for å overleve.
Særlig ulven blir fremstilt som et blodtørstige monster som når som helst kommer til å rive et barn i fillebiter.
Innimellom er det greit å sette ting i perspektiv.
Ja, rovdyr tar husdyr. Dette er et lettvint måltid for dem, siden man i Norge som kjent ikke gjeter dyra sine, men de går fritt i naturen der det også finnes ville dyr. Det er et menneskeskapt problem.
Mange sauer kommer aldri hjem fra beite, på grunn av rovdyrangrep og andre årsaker.
Men la oss se litt på hva vi mennesker i Norge selv utsetter husdyra for.
30 000 geitekillinger blir slått ihjel etter fødselen fordi det ikke er marked for kjøttet. Grunnen er at vi bruker geita nesten bare til melk.
Killingene lages altså hovedsakelig for at vi skal ta melka. Det er prisen for brunosten, for å si det sånn.
Verpehøns blir behandlet som eggefabrikker. De aller fleste får ikke se dagslys (unntatt de som driver økologisk), de blir gasset i hjel så fort de ikke produserer som de skal lenger. Hanekyllinger er det ikke bruk for, så de destrueres etter klekking med gass eller så går de i kverna levende.
Kyllingen får heller aldri se dagslys eller føle noen form for natur. Den masseproduseres, den skal vokse fort og selges billig.
Grisene får heller aldri se dagslys, eller grave i jorda slik den er skapt for å gjøre. Purka skal produserer unger i hopetall og disse skal slaktes bare de har fått nok kjøtt på beina eller så får de et liv som mora si. Det blir å ligge på et betonggulv å die flest mulig unger.
Vi skal jo ha billig kjøtt må vite. At vi kaster tonnevis av dette kjøttet hvert år visst ikke så nøye. Purka kan jo bare fortsette å få unger og ligge der på betonggulvet sitt mens vi mennesker mesker i oss billig kjøtt.
Og så har vi kua og kalven sitt bedrøvelig liv. Nå får jo de fleste kuene noen måneder i frihet om sommeren. Den får faktisk kjenne gress under føttene og at sola varmer.
Men kua mister ungen sin så fort den er født. Morsinstinktene er i behold og ku og kalv rauter etter hverandre til de gir opp.
Kalven får aldri die moren sin eller kjenne morskjærligheten som kua naturlig nok har for ungen sin.
Kalven må gå sammen med andre kalver som har lidd samme skjebne og får melka si fra flaske.
Det er selvsagt vi som skal ha melka, ikke kalven.
Kalven får leve noen måneder til den blir hentet med slaktebilen på sin siste første og siste reise. Er kalven "heldig" og er ei ku og ikke en okse, så får den kanskje samme skjebne som sin mor.
Jeg kan også nevne oppdrettslaksen og mink og rev i bur. Her er det ikke snakk om mye dyrevelfred.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når ulven fremstilles som et monster for å ha drept noen sau.
Hva er vi selv?!?
For er det virkelig helt greit alt det vi gjør med husdyrene for å produsere mest mulig billig mat?
Dyr har et følelsliv. De er ikke maskiner, som man trodde i gamledager. De har et følelsliv som minner om vårt eget.
Er det da virkelig greit å behandle dyrene som man gjør i det industrielle landbruket i dag?
Jeg mener nei. Landbruket trenger å gå igjennom endringer som i mye større grad imøtekommer dyrenes behov.
Det er mange kritiske røster når det gjelder ulven, men jammen trenger vi kritiske røster når det gjelder hvordan vi mennesker behandler dyra i det industrielle landbruket også.
Alt er ikke greit selv om man har gjort dette i "alle år".
Ikke noe søkelys og ingen kritikk - ingen forbedring eller utvikling.
Det er mye som hadde trengt en ny "plastikkoppvåkning".
Igjen er det nok vi forbrukere som har mye makt. Vi kan "styre" politikken ved å ta etiske valg. Vi kan for det første spise mye mindre kjøtt (noe vi burde både for helsa og miljøet sin skyld. For det andre kan vi støtte økologisk landbruk hvis vi er opptatt av ren mat og dyrevelferd.
I Danmark (som stort sett alltid er et hestehode foran oss) har de begynt med å merke hvor maten kommer fra og hvordan dyra har hatt det. Slik kan forbrukerne vite hva de støtter når de handler maten sin. Klokt av Danmark! Kan man håpe på at Norge kommer etter?
Hvor mange liter melk kastes ikke vært år? Melk som kalven kunne ha fått fra moren sin og dermed fått være sammen med moren sin?
Å vite at kua blir frarøvet kalven sin straks etter fødsel i det industrielle landbruket gir en brunost med en jævlig bismak for min del. Slikt etisk sett...
Likevel er det ting å sette fingeren på, både når det gjelder hvordan maten produseres og de valgene vi forbrukere tar. Det er uhyre viktig å stille kritiske spørsmål. Uten et kritisk søkelys, ville det aldri blitt noen forbedringer eller utvikling.
Jeg har vært engasjert i rovdyrpolitikken lenge. Jeg mener vi er på ville veier når utrydnigstruede dyr holdes ned på et minimums nivå, på grunn av at man ikke gjør noen endringer i beitenæringen, men forsetter å drive som på tidlig 1900-tallet. Det var det som kjent nesten ingen rovdyr igjen i Norge etter "utryddelseskrigen" mot våre fire store.
Det er også en kjent sak at ulven er hatobjekt nummer en, fordi elgjegerne ikke er interessert i å dele elgen med ulven.
Jeg synes det i grunnen er underlig hvordan rovdyrene i norsk natur blir hatet på grunn av at de gjør det rovdyr skal gjøre, de spiser kjøtt for å overleve.
Særlig ulven blir fremstilt som et blodtørstige monster som når som helst kommer til å rive et barn i fillebiter.
Innimellom er det greit å sette ting i perspektiv.
Ja, rovdyr tar husdyr. Dette er et lettvint måltid for dem, siden man i Norge som kjent ikke gjeter dyra sine, men de går fritt i naturen der det også finnes ville dyr. Det er et menneskeskapt problem.
Mange sauer kommer aldri hjem fra beite, på grunn av rovdyrangrep og andre årsaker.
Men la oss se litt på hva vi mennesker i Norge selv utsetter husdyra for.
30 000 geitekillinger blir slått ihjel etter fødselen fordi det ikke er marked for kjøttet. Grunnen er at vi bruker geita nesten bare til melk.
Killingene lages altså hovedsakelig for at vi skal ta melka. Det er prisen for brunosten, for å si det sånn.
Verpehøns blir behandlet som eggefabrikker. De aller fleste får ikke se dagslys (unntatt de som driver økologisk), de blir gasset i hjel så fort de ikke produserer som de skal lenger. Hanekyllinger er det ikke bruk for, så de destrueres etter klekking med gass eller så går de i kverna levende.
Kyllingen får heller aldri se dagslys eller føle noen form for natur. Den masseproduseres, den skal vokse fort og selges billig.
Grisene får heller aldri se dagslys, eller grave i jorda slik den er skapt for å gjøre. Purka skal produserer unger i hopetall og disse skal slaktes bare de har fått nok kjøtt på beina eller så får de et liv som mora si. Det blir å ligge på et betonggulv å die flest mulig unger.
Vi skal jo ha billig kjøtt må vite. At vi kaster tonnevis av dette kjøttet hvert år visst ikke så nøye. Purka kan jo bare fortsette å få unger og ligge der på betonggulvet sitt mens vi mennesker mesker i oss billig kjøtt.
Og så har vi kua og kalven sitt bedrøvelig liv. Nå får jo de fleste kuene noen måneder i frihet om sommeren. Den får faktisk kjenne gress under føttene og at sola varmer.
Men kua mister ungen sin så fort den er født. Morsinstinktene er i behold og ku og kalv rauter etter hverandre til de gir opp.
Kalven får aldri die moren sin eller kjenne morskjærligheten som kua naturlig nok har for ungen sin.
Kalven må gå sammen med andre kalver som har lidd samme skjebne og får melka si fra flaske.
Det er selvsagt vi som skal ha melka, ikke kalven.
Kalven får leve noen måneder til den blir hentet med slaktebilen på sin siste første og siste reise. Er kalven "heldig" og er ei ku og ikke en okse, så får den kanskje samme skjebne som sin mor.
Jeg kan også nevne oppdrettslaksen og mink og rev i bur. Her er det ikke snakk om mye dyrevelfred.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når ulven fremstilles som et monster for å ha drept noen sau.
Hva er vi selv?!?
For er det virkelig helt greit alt det vi gjør med husdyrene for å produsere mest mulig billig mat?
Dyr har et følelsliv. De er ikke maskiner, som man trodde i gamledager. De har et følelsliv som minner om vårt eget.
Er det da virkelig greit å behandle dyrene som man gjør i det industrielle landbruket i dag?
Jeg mener nei. Landbruket trenger å gå igjennom endringer som i mye større grad imøtekommer dyrenes behov.
Det er mange kritiske røster når det gjelder ulven, men jammen trenger vi kritiske røster når det gjelder hvordan vi mennesker behandler dyra i det industrielle landbruket også.
Alt er ikke greit selv om man har gjort dette i "alle år".
Ikke noe søkelys og ingen kritikk - ingen forbedring eller utvikling.
Det er mye som hadde trengt en ny "plastikkoppvåkning".
Igjen er det nok vi forbrukere som har mye makt. Vi kan "styre" politikken ved å ta etiske valg. Vi kan for det første spise mye mindre kjøtt (noe vi burde både for helsa og miljøet sin skyld. For det andre kan vi støtte økologisk landbruk hvis vi er opptatt av ren mat og dyrevelferd.
I Danmark (som stort sett alltid er et hestehode foran oss) har de begynt med å merke hvor maten kommer fra og hvordan dyra har hatt det. Slik kan forbrukerne vite hva de støtter når de handler maten sin. Klokt av Danmark! Kan man håpe på at Norge kommer etter?
Hvor mange liter melk kastes ikke vært år? Melk som kalven kunne ha fått fra moren sin og dermed fått være sammen med moren sin?
Å vite at kua blir frarøvet kalven sin straks etter fødsel i det industrielle landbruket gir en brunost med en jævlig bismak for min del. Slikt etisk sett...
Kommentarer
Legg inn en kommentar