GRØNNSKALLE

Hver dag på vei til jobben min passerer jeg et jorde hvor det går kveg. Der ser jeg okser, kuer og kalver som lever sammen. De kan være sammen fordi de er kjøttfe; hadde de vært melkekyr, ville kalvene blitt tatt fra mødrene rett etter fødselen. Dyrene på dette jordet er heldige, for her får også oksene være ute. I Norge tilbringer de fleste okser livet innendørs. Jeg har fulgt med på disse dyrene en stund nå, og jeg har sett hvordan de tar vare på hverandre. Kuene dier og vasker kalvene sine nøye, og ofte ligger de tett sammen eller står side om side mens de spiser. Det gjør meg glad å se dem, men jeg prøver å skyve bort tanken på at denne idyllen snart kan bli brutt. Snart vil noen av dem kanskje bli hentet av slaktebilen, mens andre må tilbake til fjøset, der den lange vinteren venter. I går trodde jeg det var skjedd noe. Jeg så ingen kveg på jordet. Umiddelbart ble jeg trist. Jeg kunne ikke unngå å tenke på oksene og kanskje til og med kalvene som kunne ha blitt sendt med slaktebil...