Paradokset i klimakampen
Det er rart at de som advarer om klimaendringer og oppfordrer til handling, er de som blir angrepet. Greta Thunberg, med sin direkte og engasjerte tilnærming, har blitt et symbol på klimakampen. Hun tør å si det som mange tenker, men få våger å si høyt: at vi står overfor en alvorlig krise, og at det haster med handling. Likevel, i takt med at hun og andre aktivister mobiliserer for endring, ser vi en økning i hatefulle og kritiske kommentarer mot dem.
Et nylig eksempel på dette kan vi ta fra fra vårt eget land.I løpet av noen dager ble Sandefjord en scene for en av Skandinavias mest markante stemmer: Greta Thunberg. Hennes tilstedeværelse har fått flere til å legge merke til regjeringens tildeling av 53 nye oljelisenser. Som forventet flommer kommentarfeltene over av sinte og hatefulle ytringer mot den unge svensken, som kjemper for å bevare planeten vår for fremtidige generasjoner.
Dette kan forklares gjennom flere psykologiske og sosiale mekanismer. Mange mennesker opplever en form for kognitiv dissonans når de konfronteres med den ubehagelige sannheten om klimaendringer. I stedet for å ta ansvar eller endre livsstil, kan de reagere med avvisning eller angrep på de som utfordrer dem. Det er enklere å latterliggjøre en ung aktivist enn å innse at man selv må gjøre endringer.
Videre er det en interessant politisk dynamikk i spill. Mange velger nå å støtte ytre høyre som har en agenda som ofte inkluderer avvisning av vitenskap og skepsis til klimaendringer. Denne politiske retningen kan være tiltrukket av populistiske budskap som avviser miljøpolitikk som en trussel mot økonomisk vekst. Det blir derfor en politisk strategi å angripe aktivister som Thunberg, da det styrker deres egen posisjon og de avviser klimakrisen som en overdrivelse.
Det paradoksale her er at mens klimaaktivister prøver å redde planeten for fremtidige generasjoner, har de som kritiserer dem ofte en kortsiktig og egoistisk tilnærming. De ignorerer de langsiktige konsekvensene av klimaendringer, som flom, tørke, matmangel og ødelagte økosystemer, til fordel for en tilsynelatende umiddelbar økonomisk gevinst eller politisk makt.
Også vanlige folk, som egentlig har alt å tape hvis det utløses en total katastrofe, støtter gjerne ytre høyre, i den tro at det er de som står for løsningene i en uforutsigbar verden.
I dagens samfunn er det en tydelig sammenheng mellom rikdom, makt og utnyttelse av naturressurser. Mange av verdens mest velstående mennesker og selskaper drar nytte av en økonomisk modell som er avhengig av intensiv utnyttelse av naturressurser. Fra fossil energi til avskoging for landbruk, er det de rike som ofte står bak de største utslippene og miljøforringelsene. For dem gir disse aktivitetene ikke bare økonomisk gevinst, men også en opprettholdelse av status quo som sikrer deres posisjon i samfunnet.
Samtidig er det en skremmende realitet at de med størst ressurser også har de beste forutsetningene for å overleve i en verden hvor klimakatastrofer og ressursmangel blir stadig mer utbredt. De rike kan investere i private bunkere, kjøpe opp land i mer stabile regioner, eller skaffe seg tilgang til teknologier og ressurser som kan hjelpe dem å tilpasse seg de utfordringene som følger med klimaendringer. I en krisesituasjon kan de også lettere flykte fra områder som blir ubeboelige, enten det er på grunn av ekstremvær, stigende havnivåer eller matmangel. Dette skaper et urovekkende paradoks: mens de rike fortsetter å profitere på utnyttelsen av planetens ressurser, har de også muligheten til å beskytte seg selv i møte med de ødeleggende konsekvensene av denne utnyttelsen. Dette fører til en dypere sosial og økonomisk ulikhet, der de med lavere inntekt og de som bor i sårbare områder, og de som ikke har ressurser til å tilpasse seg endringene, står i fare for å lide mest.
Samtidig blir altså stemmene til klimaaktivister som Greta Thunberg, som prøver å skape bevissthet om denne urettferdigheten, ofte møtt med motstand og til og med hat. De peker på at en bærekraftig fremtid krever at vi endrer måten vi lever på, og at de som har mest ansvar for dagens krise også må ta størst ansvar for løsningen.
Det er avgjørende at vi jobber mot en mer rettferdig og bærekraftig fordeling av ressursene. For å løse klimakrisen må vi ikke bare redusere utslippene, men også skape systemer som reduserer ulikhet og sikrer at alle samfunn har mulighet til å tilpasse seg og overleve i et endret klima. Dette krever handling og politisk vilje, og det krever at vi velger de rette lederne.
Vi trenger et grasrotopprør mot den galskapen vi nå ser i verden. Og vi må for all del ikke gå mot høyre og tro at de har løsningene. I dagens globaliserte verden er vi vitne til fremveksten av et oligarki der en liten gruppe ekstremt rike individer har betydelig makt over økonomiske, politiske og sosiale systemer. Denne konsentrasjonen av rikdom og innflytelse har skapt en situasjon der milliardærer ikke bare er økonomiske aktører, men også sentrale spillere i utformingen av politikk og samfunnsretninger. Det er en grunn til at oligarker støtter partier ytterst til høyre.
Det er viktig å stille spørsmål ved dette oligarkiske systemet og hvordan det påvirker demokratiet og rettferdigheten i samfunnet. For å skape en mer rettferdig verden er det nødvendig med større ansvarlighet fra de som har makt. Det handler ikke bare om å utfordre milliardærenes innflytelse, men også om å bevare demokratiet slik at alle har en stemme i hvordan samfunnet formes.
Det er derfor lurere å heie fram mennesker som står på barrikadene for klima og natur, demokrati og likeverd, istedenfor å latterliggjøre og angripe de.
Husk at historien viser tydelig at betydelige endringer i samfunnet sjelden skjer av seg selv. Det har alltid vært enkeltpersoner og grupper som har kjempet og stått på barrikadene for rettferdighet, frihet og likhet. Enten det gjelder borgerrettighetsbevegelser, kvinnefrigjøring, arbeidernes rettigheter, har de som har turt å heve stemmen og utfordre det etablerte og vært drivkraften bak fremgang.
Så; Heia Greta Thunberg!
Kommentarer
Legg inn en kommentar