Avmakt
Jeg har følt på mange følelser i forbindelse med menneskenes ødeleggelser av naturen. Jeg har vært mye sinna. Sinne mobiliserer et engasjement hos meg og gjør meg aktiv. Jeg har også vært trist. Jeg har vært oppriktig lei meg for min art ødeleggelser for alle andre arter.
Det har vekslet mellom optimisme og pessimisme.
Nå kjenner jeg på en ny følelse tror jeg. Jeg kjenner på en ren og skjær avmakt. Maktesløshet og kraftløshet.
Det meste går gal retning. Vi stopper ikke med å nedbygge og ødelegge naturen, vi gjør så og si ingenting med klimakrisa. Det er business as ususal og det er penga og de som sitter på pengesekken som rår.
Og hvordan i huleste skal vi kunne ta vare på jorda og andre arter, når vi ikke klarer å ta vare på vår egen art engang? Vi kriger, vi dreper, vi søker makt, posisjoner og penger.
Jeg tror krigen i Gaza gjorde at det tippet litt over for meg. Hvordan kan vi være sånn? Hvordan kan denne arten både være så fin, men samtidig så uhyggelig grusom?
Nei, alle er ikke sånn. Men vi er alle med på mer eller mindre ødelegge for andre arter, eller utnytte andre mennesker på det groveste.. Selv om dette kan være ubevisst, så skjer det. Hvem har egentlig laget de nye billige klærne mine? Hvordan har den grisen som vi nå har fortært virkelig hatt det?
Jeg har følt på en håpløshet også tidligere, men ikke så tydelig som nå.
For verden snur ikke, vi forandrer oss ikke. Tvert i mot, så går mye i gal retning. Kjøttforbruket har økt, til tross for at mange prøver å fokuserer på bedre dyrevelferd og det faktum at stort kjøttforbruk er ditt «viktigste» bidrag til høye klimautslipp. Folk blir gale om man bare nevner at kjøttforbruket bør reduseres av en rekke grunner. «Pølsa mi får du aldri!!»
Nei, for all del - smaksløkene er jo det som skal styre dine etiske valg her i livet. Fint det. Og man må for all del ikke gi folk dårlig samvittighet.
Og man må si det folk ønsker å høre, for ellers får du ikke folk med deg. Sier du sannheten og baserer deg på det forskningen sier at vi bør gjøre, da taper du valg så det synger - slik MDG gjorde i årets valg. I 2023, når verden står i en alvorlig klima og naturkrise, i en tid der de rike blir rikere og de fattige blir fattige - da stemmer folket fram Høyre og FrP.
Det har lenge knaket i sømmene i omsorgsyrkene. Folk flykter fra yrkene. Lønningen er dårlig og rammebetingelsene er altfor dårlige. Men gjør våre folkevalgte noe? Kommer pengene på bordet? Nei. Gjør vi nok? Også nei. Vi burde ha organisert oss i en storstilt streik.
Og lærene da… Hvem gidder snart å være lærer? De står uten verktøy i kassa og må for all del ikke snakke hardt til en elev, for da kan denne elven komme til å føle seg krenket. Og føler elven seg krenket, så er elven krenket og så må du som lærer ta´rei sammen. (Mitt inntrykk etter læreres innlegg i avisene).
Ute i gatene dominerer 14-åringene og topper voldstallene på statistikken. Hvordan kom vi hit? Hvor er de voksne?
Og hvis vi kikker over landegrensene, så ser vi bare utrygghet. Hvordan kan vesten stå og se på det som nå skjer med sivilbefolkningen på Gazastripen? Ufattelig.
Verden virker uforutsigbart og farlig.
Kan Donald Trump komme til makta igjen? Folket i USA heier på han som aldri før, til tross for rettssakene han står i.
Jeg stoler ikke på verdens ledere. De gir meg ingen trygghet eller fremtidshåp. Gi meg Bernie Sanders som president i USA, så hadde jeg senket skuldrene noe.
Er det noen som virkelig hører på forskerne når det gjelder klima og naturkrisa? Åpenbart ikke. Så verden slik vi kjenner den fortsetter å forsvinne foran øynene våre og makten og pengene ser ut til å bli konsentrert på en liten prosent av verdens befolkning. Folk flest vil mest sannsynlig få det mye dårligere. Vi kommer bare til å forsette å stemme på de samme politikerne og partiene. Vi får samme dritten om og om igjen og ingenting skjer. Den nye Klima og miljøministeren illustrere dette godt. Det var godt å bli kvitt Barth Eide, men hva hjelper det når du får «same shit in new wrapping»… (Unnskyld uttrykket). Jeg har overhodet ingen tro på den nye Klima og miljøministeren. Og er det ikke nettopp slik det er? Folk kommer i forskjellige viktige maktposisjoner, men utgjør ingen forskjell…
Jeg kjenner som sagt på en avmakt. Jeg er neppe den eneste som føler litt avmakt for tiden. Det var i det minste litt godt å skrevet dette. Få det litt ut… Denne avmakta.
Jeg håper jeg kan komme sterkere tilbake. For det å resignere og bli likegyldig er liksom ikke meg…
Det får ikke bli mitt nye meg. Men jeg unner meg sjøl ei pause. Akkurat nå vil jeg vende blikket innover istedenfor så mye utover. Jeg vil se de nære ting, for nå er det min lille verden som er det tryggeste stedet. Alt det andre har jeg ingen kontroll over. Det har jeg selvsagt ikke hatt heller, men det å engasjere seg i noen saker har føltes godt. Jeg håper jeg finner tilbake til den følelsen og blir kvitt denne hersens avmakts følelsen. Må det snart komme noen lyspunkt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar