Hvem er du i klimakampen?

I skrivende stund forgår den viktige klimakonferansen COP27 i Egypt. 

Verdens ledere MÅ bruke dette møtet til å styre oss mot en annen fremtid. 

Vi har allerede en global oppvarming på 1,2 grader i forhold til førindustriell tid. Ifølge beregninger fra Climate Action Tracker ligger vi an til en oppvarming på 2,7 grader innen år 2100, selv med de tiltakene som i dag er satt i verk. 

2,7 grader vil være katastrofalt for jorda og livet slik vi kjenner det vil ikke bli å kjenne igjen. 

De færreste klarer å ta innover seg hvor alvorlig klimakrisa og naturkrisa faktisk er. Noen fastholder på å benekte vitenskapen, de fleste andre sitter stille i båten og avventer situasjonen. 

Men det vi står overfor kan føre til en økologisk kollaps. De som tror det viktigste er bare å holde økonomien i gang tar feil. For verken vi eller våre barn og barnebarn kan spise penger. 

Naturen, klimasystemet og selve livsgrunnlaget vårt er under press. Vi er nødt til å ta naturens lover inn over oss og sørge for at menneskelig, økonomisk aktivitet underordnes sunne, økologiske prinsipper. 

Vi må derfor endre oss. Vi må våge og tenke nytt. Vi er nødt til å stemme på de lederne og politikerne som setter livsgrunnlaget vårt høyere enn makt og posisjoner. Vi må leve livene våre annerledes. Det trenger ikke å bli dårligere, bare annerledes. For stadig økonomisk vekst og skyhøyt forbruk er ikke bærekraftig. Vi må forstå dette; i lengden kan ikke dette gå! 

Vi må heie frem folk som kjemper for fremtiden våres og vi må være villige til å gjøre endringer selv. 

Jeg må innrømme at jeg ofte er pessimistisk. Klimakrisen blir ikke tatt på alvor. Det er for mange tomme ord og for lite handling. 

Men å gi opp er ikke et alternativ. Vi kan klare det. Hvis våre etterkommere skal kunne leve på en beboelig klode, må vi det. Til og med i dag opplever mennesker alvorlige konsekvenser av denne globale oppvarmingen. Folk dør. 

Vi står på en måte ved frontlinjen nå. Vi må kjempe eller velge å være passive tilskuere. 

Vi har allerede noen helter der ute som kjemper. Miljøvernere har kjempet aktivt i en årrekke. Nå har også forskere kastet seg inn i kampen. Forskere i Scientist rebellion vet bedre enn noen om hva vi står overfor. De har lenge stått og sett på at verden ikke har tatt vitenskapen på alvor.  Nå er det nok. Flere forskere har nå valgt å gå til ikke-voldelige aksjoner for å bli hørt. Flere av disse er nå kastet i fengsel. 

Og så kan «vi vanlige» sitte å diskutere hva som er lur fremgangsmåte, men disse aksjonistene, om det er sivilister eller forskere, gjør i hvert fall noe! 

Jeg tenker ofte på det at i gamle dager sa man at det var verdt å dø for fedrelandet sitt. Hadde Norge blitt angrepet i dag, hadde vi da bare sittet å tvunnet tommeltotter? I en krig kjemper man jo for at ikke andre skal ta makten og kontrollen. Man kjemper for at livet slik vi kjenner det, ikke skal bli endret av en uønsket makt. 

Vi står nå overfor en fiende, noe som kan ødelegge alt. Jeg mener aksjonistene er vår tids «gutta på skauen». De kjemper for våre etterkommere sin liv. Disse menneskene risikerer ikke livet sitt, men de risikerer store bøter og fengselsstraff. Det de gjør får følger for dem.

De fleste andre sitter musestille i båten. 

Kanskje det er på tide å definere hvem vi selv er i denne krisen. Jeg vet at jeg ikke selv er en av «gutta på skauen», ikke enda i hvert fall. Jeg sitter vel også ganske rolig i båten, men veiver kanskje litt med armene. Jeg hever stemmen litt iblant. 

Og kampen vinnes selvsagt ikke kommentarfeltet eller med «penn og papir»,  men med alle klimafornektere her til lands, så er det faktisk viktig at noen gir de motbør. Man kan lett få inntrykk av at majoriteten er klimafornektere fordi de er så aktive på nett. Dette mener jeg er farlig, fordi det kan få folk til å ikke ville engasjere seg. Man kan få den innstillingen at dette er nok ikke så farlig, fordi «forskningen» spriker. Dette er bullshit. Det disse klimafornektere lener seg på er ofte forskere som ikke en gang forsker på klima. Klimaforskerne er egentlig unisont enige. 

I mitt stille sinn kaller jeg klimafornektere for «svikere» (ups, nå sa jeg det høyt).  Ja, så ille synes jeg det er. I sin TRO tar de sjansen på å ofre sine etterkommere og alle andre arter sitt livsgrunnlag. Og selv om vi ikke trenger steile fronter og krangling, så er det noe med å kjempe mot disse som har gjort seg selv til menneskelige «fartsdumpere» i klimakampen. 

Så hvem er du i klimakampen? Jeg håper du ikke er en av de som benekter vitenskapen og lener deg på konspirasjonsteorier. 

Kanskje er du en av de som mener at noe må gjøres, men lar det være opp til våre politikere å gjøre noe med det?

Det er veldig forståelig, fordi det er faktisk våre ledere og politikere som må gjøre mest. Men husk at det er vi som velger våre ledere. Husk også at det er vi som kan legge press på våre ledere. Hvis vi hever stemmene våre og krever endring, vil våre makthavere få med seg dette. Vi kan «heve stemmen» på ulikt vis. Vi kan tørre å snakke om det blant våre medmennesker, være med å holde rett fokus. Vi kan skrive leserinnlegg, være aktive på sosiale medier osv. Vi kan være med å fronte denne viktige kampen. 

Det er selvsagt også viktig å ta gode miljøvalg i hverdagen og leve mest mulig bærekraftig. 

Det er viktig å huske på at alle kan være med å gjøre noe, om det så er bitte litt. Slik kan vi være med å styre dette i riktig retning. 

Vi står som sagt overfor en fiende. Det tragikomiske er jo at denne fienden er oss selv. Det er likevel en kamp som må utkjempes på et eller annet vis. 

Hvilken rolle tar du i denne kampen? Sitter du stille i båten, eller begynner du å ro i riktig retning? 

Jeg håper i hvert fall du har kommet deg i livbåten og kjemper, og ikke er igjen på «Titanic» og går ned med skuta mens orkestret spiller for fullt… Isfjellet har vi i hvert fall truffet, nå gjelder det å redde det som reddes kan.