I full fart på ville veier (om Lågendeltaet og litt dystre tanker)
Noen ganger blir jeg bare så oppgitt. Så oppgitt at jeg begynner å stille spørsmålstegn ved alt. I det siste har jeg hatt det slik.
Jeg har ikke hatt lyst til å skrive. Ærlig talt, så har mye virket så meningsløst i det siste.
Mitt motiv med denne bloggen har vært å kunne bidra med litt opplysning når det gjelder miljø og dyrevern. Jeg ville få frem ting i søkelyset og bidra med mine meninger og synspunkter.
Jeg har alltid vært veldig glad i dyr og jeg er av den typen som bærer edderkopper ut og slipper fluene fri. For meg er alt liv hellig, og jeg mener at alt som lever skal behandles med respekt.
Det er nok derfor jeg er så opptatt av vern, både når det gjelder dyr og natur. Vi deler jo denne jorda med våre medskapninger, vi eier den ikke.
Tidligere tenkte jeg at bare jeg klarte å være med å påvirke en eller to til å ta litt bedre valg når det gjelder dyrevelferd, engasjere seg for dyr eller påvirke noen til å ta gode miljøvalg, så hadde jeg oppnådd noe med mine ord.
Nå vet jeg ikke lenger. Jeg føler meg bare oppgitt.
For går egentlig verden fremover? Og hvis den går fremover, går den fremover på riktig vis?
Nå har vi visst om problemene jorda står overfor i flere tiår, men veldig lite har blitt gjort. Det er mye snakk og lite handling. Og noen viktige problemer blir ikke en gang snakket om.
Mediene vier sin oppmerksomhet heller til kjendisnytt og reinspikka idioti.
Viktige saker har de siste årene druknet i en pandemi og en krig. Verden har aldri vært farligere. Ikke bare står står vi overfor en farlig krig, som potensielt kan utvikle seg til en atomkrig (og da er jo helvete virkelig løs), men vi har jo en rekke andre utfordringer som truer oss og hele livet på planeten.
Men hvorfor skrive om elendigheta? Kommer vi til å endre oss? For det er jo det som må til. Vi må endre oss. Mennesker må endre både sine holdninger, vaner og livsstil. Er det noen sjans for at det kommer til å skje? Jeg ser bare fortsatt en ellevill dans rundt gullkalven.
I dag kom det nok en dårlig nyhet. Min hjemby Lillehammer, vil lage firefelts motorvei gjennom naturreservatet Lågendeltaet. I dag har Statsforvalteren gitt grønt lys. Et naturreservat skal ha det strengeste vernet, men når «vesentlige samfunnsinteresser» kan trumfe dette vernet, blir det jo alt bare en vits. Vi vet jo at penga styrer og det ligger visst i menneskets natur og sikre sine egne interesser først. Så da vil jo naturen alltid tape da….
Jeg blir bare trist. For vanlige mennesker legger måker for hat, politikere tillater firefelts motorvei gjennom naturreservat og hyttebygging i sårbar natur. Hvordan skal vi komme oss gjennom en naturkrise hvis vi ikke forstår at det er vi som har ødelagt for måkene, slik at de har blitt tvunget til å skifte habitat eller at vi kan ikke ødelegge et naturreservat for at noen skal komme seg fortere til hyttene sine? Økonomiske hensyn får hele tiden sette premissene for samfunnsutviklingen vår. Og naturen taper hele veien. Våre behov veier stadig tyngst på vektskåla og penga styrer.
Det er hyttebygging, veiutbygging, hogst i vårskogen, vindturbiner i urørt natur, det føres utryddelsespolitikk mot rovdyrene, vi forsøpler naturen og dreper livet i havet osv. osv. Klimamålene kommer ikke til å nås og fremtiden ser både varm og dyster ut.
Herregud, så oppgitt og fortvila jeg blir. Det ligger i menneskets natur å tenke kortsiktig. Noen ganger er det vanskelig for oss å se det store bildet, men ærlig talt forskerne har fortalt oss om konsekvensene lenge nå. Vi har kunnskapen, vi vet at jorda er i trøbbel. Vi forstår at vi ikke kan leve på en ødelagt jord.
Hvorfor stemmer vi da fortsatt frem de politikerne som ikke gjør en dritt for klima, natur og miljø? Vil vi virkelig sende den store ubehagelig regningen videre til våre etterkommere?
For oppgjørets time kommer en eller annen gang. Vi lever ikke bærekraftig på denne jorda her og det vil selvsagt straffe seg.
Jeg ser så lite endring. Jeg klarer ikke å se at vi kommer til å klare dette her. Det virker som om vi skal danse rundt gullkalven helt til det stopper seg selv.
Om jeg skal gi opp? Bare gi faen og slutte å bry meg?
Neppe. Det klarer jeg nok ikke. Jeg får mest lyst til å lenke meg fast når de skal de begynne å bygge brua med firefelts motorvei over Lågendeltaet. Det er faen meg galskap at noen prioriterer at det å kjøre i 110 forbi Lillehammer er viktigere enn et våtmarksområdet for trekkende, hekkende og overvintrende vannfugler. Et unikt naturområdet kan ofres. Det skjer hele tiden. Vi tar en bit her og en bit der. Arealnedbygging er den viktigste årsaken til tap av naturmangfold, arter og bestander. Alt henger sammen med alt.At et lite insekt blir borte kan ha store konsekvenser for hele økosystemer, og i sårbare områder kan den minste menneskelig påvirkning endre alt.
Man kan vel egentlig ikke bare sitte å se på at hodeløse politikere kjører i 110 videre inn i framtida med null tanke på natur, miljø, klima og våre etterkommere? Vi er på ville veier og det i full fart.
Det er vel bare å brette opp ermene og prøve å bidra med det lille en kan, selv om det føles som å stange hodet inn i en vegg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar