Absurd ulveforvaltning

 Alt jeg synes er absurd når det gjelder forvaltningen av ulv. 

1. Bestandsmålet

Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv, som er på tre helnorske valpekull i året (4-6 valpekull når en tar med grenseflokker), er så lavt at ulven konstant forvaltes på grensen til utryddelse. Dette målet er så lavt at det strider mot internasjonale forpliktelser, mener forskere.

Bestandsmålet ble først vedtatt i 2004, og var opprinnelig et vitenskapelig anslag på et absolutt minimum antall ynglinger som trenges for å sikre en bærekraftig skandinavisk ulvepopulasjon. Denne vitenskapelige anbefalingen har siden blitt oversatt til et absolutt maksimum politisk tillatte ynglinger. Dette er jo helt absurd. Ingen land med respekt for natur og dyreliv setter et maksimumsmål på en kritisk truet dyreart.  

Det er åpenbart at når en bestand er kritisk truet og man har et bestandsmål som sier at den skal være kritisk truet i all fremtid, er ikke målet i tråd med intensjonene i Bern-konvensjonen. 

Norge er et stort land med lav befolkningstetthet. At Norge kun skal ha 4–6 ynglende ulveflokker, når vi kunne ha plass til Mange flere ulver, er ikke noe moralsk bidrag til å oppfylle konvensjonen. Norge og verden forøvrig befinner i seg i en alvorlig naturkrise og masseutryddelse av arter, tenk hvis andre land skal følge Norge sitt eksempel med sine truede dyrearter? 

Bestandsmålet er satt for å sikre arten. Det er bekymringsfullt at de fleste politiske partiene på Stortinget nå tolker dette som et maksimumsmål. Det er derfor Norge nå starter med å starte hvert eneste nye år med ulvejakt på ulveflokker innenfor ulvesonen. Disse ulveflokken er ikke noen trussel mot beitedyr. Det er ingen som helst grunn til å skyte ulveflokkene. Vedtaket er tuftet på: Offentlige interesser av vesentlig betydning (les jegere og grunneiernes interesser). 

2. Rovviltnemdene 

Det kanskje mest absurde i norsk rovdyrpolitikk er hvem som er blitt satt til å forvalte disse dyrene. Rovviltnemdene skulle i teorien fungere som et organ som forvalter den politikken som Stortinget har vedtatt. I praksis er det blitt partipolitiske organer maskert som forvaltning. Medlemmene er politikere og de som blir valgt har gjerne sterke meninger om rovdyrforvaltningen. Senterpartiet er for eksempel klart overrepresentert i de åtte nemndene i forhold til partiets oppslutning. Rovviltnemndene ble til for å dempe konfliktnivået ved at lokalpolitikere både i og utenfor ulvesonen skulle få en stemme i forvaltningen. Konfliktnivået har derimot økt, og en stor andel av de folkevalgte i nemndene vil vedta flere fellingstillatelser enn det de faglige rådene tilsier.

Ulvemotstanderne foreslår felling av så mange ulv som de tror de kan komme unna med. Ulvetilhengerne foreslår at ingen ulv felles, selv utenfor ulvesonen. Siden ulvemotstanderne er i flertall, vinner de. I år foreslo Rovviltnemdene å skyte hele fem ulveflokker innenfor sonen. Myndighetene kommer de alltid i møte på halvveien og ga de to. Slik er var det også i fjor og året før. Dette har blitt som et politisk skittent spill og på den måten øker konflikten også ytterligere.

Hva slags naturforvaltning er det vi har blitt vitne til?

Måten rovviltnemndene opererer på i dag bidrar til at de deltar i den langsomme utrydningen av rødlistede arter i Norge, og mest belastet er ulven. Rovviltnemndene viser ingen interesse for andre løsninger enn å skyte rovdyrene. Det er på tide at rovviltnemdene legges ned. 

3. Lisensjakt

For hvem er det Norge setter til å jakte på disse utrydningstruede rovdyrene? Jo, nettopp de samme folkene som presser på for å bli kvitt dem, nemlig jegerne. For rovdyrkonflikten handler ikke så mye om husdyr, som enkelte liker å fremstille det som. Det handler om elgen. Jegere og grunneiere vil ikke dele naturen med ulven for ulven spiser elg.

Vi er et land med masse plass og knøtt liten befolkning, likevel har vi ikke plass til 50–70 ulver. Til sammenligning er Italia et like stort land, men har en befolkning på 60 millioner innbyggere. Italia har 600–700 ulver. Det finnes folk som ikke liker ulv også der. Krypskyting er et problem, men ikke lisensfelling med Statens velsignelse. I Italia er nemlig ulven en beskyttet art. I Norge gir myndighetene jegere med nullvisjon «license to kill» på en fredet art.

Selv om jegerne får jakte ulv på lisens i Norge, så foregår det også mye illegal jakt på ulv.

Myndighetene tillater jakt på ulv fordi det blant annet skal være konfliktdempende. Det tillates også fordi det er av offentlig interesse. Men for hvem er det konfliktdempende og kan myndighetene vise til noen resultater hvor dette har minsket konflikten? Tvert imot, så har konflikten eskalert de siste årene. Tidligere sto ikke ulvemotstandere fram med nullvisjon. Nei, da hevdet de at arten skulle bare forvaltes skikkelig.

Nå har det blitt «stuerent» å stå fram med nullvisjon og et kaldt gufs fra 1800-tallets utryddelsespolitikk blåser over landet. Er det bare jegernes og grunneieres interesser som skal ivaretas? Det er vel av offentlig interesse å ivareta natur og dyreliv? Eller? 

Det er etisk betenkelig at norske myndigheter tillater at folk med nullvisjon å jakte på en dyreart de åpenbart forakter. Vi vet at det har vært en rekke skadeskytinger under ulvejakt. Terskelen for å ikke skyte er tydeligvis lavere blant jegere når det gjelder ulv. Slik kan vi ikke ha det. Myndighetene må ta ansvar. Man bør ikke ha lisensjakt på fredede dyrearter. 

4. Den fjerde statsmakt 

Det som også er helt absurd i Norge når det gjelder forvaltningen av ulv er at media så og si er tause. Det er som om mediene har tatt side i saken, for det stilles knapt et kritisk spørsmål. Hvis det kommer et oppslag om ulv er den nesten garantert vinklet negativt. Det handler da om hvor mange sau som er tatt, bonden intervjues og det kommer blodige bilder av sau. 

Når det gjelder ulvejakta som nylig har pågått kommer det bare opplysninger om hvor mange ulver som er felt. Ingen journalister stiller kritiske spørsmål i forhold til jakt inne i ulvesonen og om dette ikke bryter med Bernkonvensjonen. Her graver man ikke særlig dypt for å si det sånn. 

Den estiske ulveforskeren Laura Kiiroja, som er tilknyttet Senter for Semiotikk ved Universitetet i Tartu, har foreslått at forsoningen kunne begynne med at vi rett og slett tegner et mer realistisk bilde av hvem ulven faktisk er. Hun antyder at økt kunnskap om dette rovdyret i seg selv kan bidra til å dempe konflikten. Ulven selv har vært praktisk talt usynlig i det offentlige rom, med få unntak. Avisinnleggene handler i overveldende grad om hvordan vi oppfatter ulven, og i overraskende liten grad om hva slags dyr dette egentlig er. Det samme kan vi se på statlig nivå: regjeringen kan ikke skryte av å ha økt forståelse for, eller kunnskapen om, ulven som individ, sosialt vesen, eller økologisk nøkkelart. Dette til tross for at internasjonale retningslinjer for bevaring av rovdyr nevner denne typen offentlighetsarbeid som helt avgjørende for å øke aksept for både ulv og de andre store rovdyrene.

Så både den fjerde statsmakt og de som sitter med makten svikter totalt når det gjelder ulven. Få fakta på bordet! Kan det være så fordømt vanskelig å få i stand et intervju med ekspertene på området? Er det ikke «klikk-vennlig» nok?

«Klikk-vennlig» burde absolutt gruppa«Ekte mannfolk skyter ulv» i hvert fall være. Disse såkalte ekte mannfolka har lagt ut svært provoserende tekster og bilder av døde ulver på Facebook siden sin. Jeg vet at det er mange som har tipset denne siden til alle landets aviser, men ikke en avis har skrevet om hvor etisk betenkelig det er at det er jegere som åpenbart forakter dyrearten som jakter på ulvene. Bildene som ble lagt ut var absolutt slike som ville ha gitt mange «klikk», men mediene var som vanlig tause om saken. 

Nå er denne facebooksiden fjernet. Årsaken er ukjent. Det er også medienes manglende dekning av saken. 

Konsekvensen er dessverre at denne absurde forvaltningen av ulven får fortsette uten at samfunnet reager. I Norge tror vi kanskje at det er normalt å behandle truede dyrearter på denne måten? Absurd.