Hvor er vi på vei?
Hvor er vi på vei? Hvordan vil det gå med moder jord, menneskeheten og alle våre medskapninger her på jorda? Det undrer jeg meg ofte over.
Vi forurenser, ødelegger, og utrydder planter og dyrearter. Vi voldtar regelrett denne planeten. Planeten som vi er helt avhengig av for å overleve selv.
Og det ser ut til at vi skal fortsette i samme stil. Grepene vi tar er ikke store nok. Politikerne tar det ikke alvorlig nok. Menneskene bryr seg ikke nok.
Ikke før det er for sent. Tror jeg.
Samtidig med miljø-ødeleggelsene har vi kriger, sult og elendighet. Vi har IS. Og snart har vi kanskje Putin, Kim Jung Un (ond) og Trump i førersetet mot fremtiden. Man kan miste nattesøvnen av mindre.
Det er noe som heter å feie for egen dør først. Så nå vil jeg snakke litt om vår egen nasjon. Hvor er vi på vei?
Når det gjelder miljøvern står det ikke så bra til tør jeg å påstå, selv om norske politikere krangler om hvem som er best på miljø.
Fakta er at også vi har et kolossalt tap av naturmangfold. Arter dør ut raskere enn noen gang også her.
Vi vet at vi er helt avhengig av et mangfold av planter og dyrearter for å selv overleve.
Biene og humler er i ferd med å forsvinne. Dette fører til mindre avlinger og det får alvorlige konsekvenser for oss.
Vi står overfor det man kaller den sjette masseutryddelsen. Artene utryddes nå 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Årsaken er uten tvil oss mennesker.
I norsk natur har minst 125 arter dødd ut de siste 200 årene.
Jeg er stygt redd for at en dag kommer konsekvensene av våre handlinger til å treffe oss så jævlig hardt i fjeset at det kommer til å føles ut som vi har ramlet rett ned i hælvete.
Klimaendringene merker vi godt allerede. Det er for svingende delfiner på Svalbard!! Det er alvorlig. Det er skremmende.
I morgen drar jeg til Oslo for å gi en stemme til en truet art i Norge, nemlig ulven. Det blir storstilt aksjon foran Stortinget kl. 14.00. Det føles riktig og viktig for meg å være der.
Jeg føler meg ofte litt maktesløs når det gjelder denne retningen verden tar, men i morgen kan jeg gjøre noe. Jeg kan protestere mot våre politikere og myndigheter som behandler truede dyrearter så skammelig. Alle våre store rovdyr er på rødlista. Likevel holdes artene nede på et minimus nivå. Et land som Romania har fredet alle sine rovdyr, det har blitt jaktforbud på disse dyrene.
I Norge velger vi å skyte 47 av 65 ulver i dette landet. Går det an?
Rovdyr - Sau problemet er årsaken. Det finnes mange meninger på begge sider.
For meg er det et verdispørsmål.
Jeg mener at husdyr er helt og holdent menneskenes ansvar. Jeg mener at det er vi som mennesker som må innrette seg etter naturen og ikke naturen som skal innrette seg etter oss.
I Norge har det oppstått en slags ukultur på det området. Mange mener at rovdyra må vike på grunn av at husdyr skal gå fritt i naturen. Det har liksom blitt vår rett siden våre forfedre nesten utryddet alle våre rovdyr på 1800-tallet.
Mange mener at vi fortsatt skal holde på med utryddelse av artene. Ulven er det rovdyret som tar minst sau, likevel er det den som får lide mest. Det som skjer nå er ren utryddelses politikk. Vi har blitt kjent som nasjonen som hater naturen. Så flaut. Så skammelig.
"Ulv er nok av andre steder", sier folk og mener at vi fint kan løpe fra oss ansvaret for ulven.
Ulven har vært her siden istiden, minus et par tiår. Jeg tror den er viktig for vår natur.
Jeg vet at det er viktig hvilke signaler vi sender til resten av verden. Hvorfor skal langt fattigere land enn Norge ta vare på sine dyrearter, hvis ikke vi gjør det?
Har ikke vi et enormt ansvar for våre dyrearter?
Hvorfor engasjere seg for utryddelse av arter andre steder i verden, når vi ikke løfter en finger for å redde våre egne?
Ved å ofre ulven (som vi er iferd med å gjøre) tror jeg vi taper ansikt internasjonalt, og enda verre tror jeg vi mister en del av sjela vår.
Fortsettelse følger....
Vi forurenser, ødelegger, og utrydder planter og dyrearter. Vi voldtar regelrett denne planeten. Planeten som vi er helt avhengig av for å overleve selv.
Og det ser ut til at vi skal fortsette i samme stil. Grepene vi tar er ikke store nok. Politikerne tar det ikke alvorlig nok. Menneskene bryr seg ikke nok.
Ikke før det er for sent. Tror jeg.
Samtidig med miljø-ødeleggelsene har vi kriger, sult og elendighet. Vi har IS. Og snart har vi kanskje Putin, Kim Jung Un (ond) og Trump i førersetet mot fremtiden. Man kan miste nattesøvnen av mindre.
Det er noe som heter å feie for egen dør først. Så nå vil jeg snakke litt om vår egen nasjon. Hvor er vi på vei?
Når det gjelder miljøvern står det ikke så bra til tør jeg å påstå, selv om norske politikere krangler om hvem som er best på miljø.
Fakta er at også vi har et kolossalt tap av naturmangfold. Arter dør ut raskere enn noen gang også her.
Vi vet at vi er helt avhengig av et mangfold av planter og dyrearter for å selv overleve.
Biene og humler er i ferd med å forsvinne. Dette fører til mindre avlinger og det får alvorlige konsekvenser for oss.
Vi står overfor det man kaller den sjette masseutryddelsen. Artene utryddes nå 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Årsaken er uten tvil oss mennesker.
I norsk natur har minst 125 arter dødd ut de siste 200 årene.
Jeg er stygt redd for at en dag kommer konsekvensene av våre handlinger til å treffe oss så jævlig hardt i fjeset at det kommer til å føles ut som vi har ramlet rett ned i hælvete.
Klimaendringene merker vi godt allerede. Det er for svingende delfiner på Svalbard!! Det er alvorlig. Det er skremmende.
I morgen drar jeg til Oslo for å gi en stemme til en truet art i Norge, nemlig ulven. Det blir storstilt aksjon foran Stortinget kl. 14.00. Det føles riktig og viktig for meg å være der.
Jeg føler meg ofte litt maktesløs når det gjelder denne retningen verden tar, men i morgen kan jeg gjøre noe. Jeg kan protestere mot våre politikere og myndigheter som behandler truede dyrearter så skammelig. Alle våre store rovdyr er på rødlista. Likevel holdes artene nede på et minimus nivå. Et land som Romania har fredet alle sine rovdyr, det har blitt jaktforbud på disse dyrene.
I Norge velger vi å skyte 47 av 65 ulver i dette landet. Går det an?
Rovdyr - Sau problemet er årsaken. Det finnes mange meninger på begge sider.
For meg er det et verdispørsmål.
Jeg mener at husdyr er helt og holdent menneskenes ansvar. Jeg mener at det er vi som mennesker som må innrette seg etter naturen og ikke naturen som skal innrette seg etter oss.
I Norge har det oppstått en slags ukultur på det området. Mange mener at rovdyra må vike på grunn av at husdyr skal gå fritt i naturen. Det har liksom blitt vår rett siden våre forfedre nesten utryddet alle våre rovdyr på 1800-tallet.
Mange mener at vi fortsatt skal holde på med utryddelse av artene. Ulven er det rovdyret som tar minst sau, likevel er det den som får lide mest. Det som skjer nå er ren utryddelses politikk. Vi har blitt kjent som nasjonen som hater naturen. Så flaut. Så skammelig.
"Ulv er nok av andre steder", sier folk og mener at vi fint kan løpe fra oss ansvaret for ulven.
Ulven har vært her siden istiden, minus et par tiår. Jeg tror den er viktig for vår natur.
Jeg vet at det er viktig hvilke signaler vi sender til resten av verden. Hvorfor skal langt fattigere land enn Norge ta vare på sine dyrearter, hvis ikke vi gjør det?
Har ikke vi et enormt ansvar for våre dyrearter?
Hvorfor engasjere seg for utryddelse av arter andre steder i verden, når vi ikke løfter en finger for å redde våre egne?
Ved å ofre ulven (som vi er iferd med å gjøre) tror jeg vi taper ansikt internasjonalt, og enda verre tror jeg vi mister en del av sjela vår.
Fortsettelse følger....
Kommentarer
Legg inn en kommentar