Destinasjon JUL
I år skal vi prøve noe helt nytt. Vi skal feire jul på et Høyfjellshotell. Dette er noe jeg har tenkt på i flere år, men det var forrige jul som gjorde utslaget.
I fjor ble jeg nesten kvalm av hele jula. Julaften ble preget av et "gavehælvete". Det høres kanskje utakknemlig og stygt ut å si det sånn, men det var slik jeg følte det.
Jeg og mannen min delte ut gave etter gave, mens ungene rev opp innpakningen og så på gaven, la den fra seg og var vill i blikket mens de ventet på neste.
Det ble for mye. Hele kvelden gikk nesten med på å dele ut gaver. Vi hadde selv vært med på å kjøpe inn vannvittig mye gaver, men etter en svett kveld med gaveutdeling, slo det meg: Er det slik vi vil ha det? Er det dette jula dreier seg om? Hva skjedde egentlig med julen?
I år følte jeg virkelig at jeg måtte ta julen "et annet sted...
Som barn husker jeg julen som en helt magisk tid. Jeg gledet meg i flere måneder. Da vi hang opp stjerna i vinduet den først søndagen i advent hadde jeg en ren og pur lykkefølelse. NÅ begynte nedtellingen. NÅ nærmet julen seg. Når adventslyset ble tent kunne jeg sitte å bare og bare stirre inn i flammen og nærmest falle inne i en slags transe. Jeg fikk en så underlig ro og lykkefølelse inne i meg.
Jeg vet ikke om jeg noen gang finner tilbake til denne barndommens harmoni, forventning og glede, men det som er trist er at jeg synes dagens barn ikke har den samme forventningen og gleden?
Vi lever nå i et overflodsamfunn, der det bugner i leker, gotteri og mat. Her i Norge kan vi vel strengt tatt si at for noen er det jul hele året.
Vi spiser godt hele året, vi kjøper det vi trenger med en gang. Vi trenger ikke lenger å vente på noe.
Dermed går vi også glipp av noe. Vi mister noe i dette overforbruket vårt. Kanskje vi ikke burde gi barna alt de ønsker seg hele tiden? Kanskje det ikke er sunt å få alt man ønsker seg?
Man pleier å si at jula handler om å gi.. Men når slekt og venner gir hverandre gaver bytter vi egentlig bare penger. Julen handler vel strengt tatt ikke om å få flere materielle goder, men det å være sammen og bry seg om andre mennesker?
Lørdagen før julaften ville jeg og mannen min at barna skulle få et forhold til det å gi noe til mennesker som ikke har det så bra som oss. Vi spurte barna om de ville gi av sine egne sparepenger til noen av de fattige i byen. Dette ble en litt annerledes bytur, der det ikke handlet om at vi skulle kose oss, men vi skulle gi. Barna (og vi) ga penger til alle de tiggerne vi fant i byen og jeg og mannen min snakket med de og kjøpte en varm kopp te til de. Det var kaldt på Lillehammer denne dagen og det var nok godt å få noe å varme seg på. Det varmet også oss, smilet og takkene vi fikk. Det føltes godt å gi.
Poenget er ikke å vise hvor snille vi er, men at barna får se at noen mennesker trenger hjelp.
Ikke alle mennesker sitter på toppen av kransekaka og slurper i seg melisen mens de kan speide utover en ennå lysende fremtid og slipper å bekymre seg nevneverdig om mat, krig eller klimakatastrofer...
Livet er urettferdig. Jeg blir litt kvalm av å tenke på det. Samtidig føler jeg meg utrolig priviligert og takknemlig for at jeg har det livet jeg har.
Jeg skal definitivt ta med barna på flere møter med de som ikke er så priviligerte som oss. Det skal ikke bare skje i julen. Jeg vil at barna skal lære seg å se mennesket. Er ikke det noe av det viktigste vi kan lære barna våre? Det er ikke viktig å strebe etter materielle goder og bruke det som en lykkemåler. Det som er viktig er at de lærer at alle mennesker er like mye verdt og det er hvordan vi behandler andre mennesker, dyr og miljøet vårt som er viktig. Respekt for livet. Vær mot andre, slik du ønsker at andre skal være mot deg. Det er vel den viktigste gaven jeg kan gi barna mine?
Men tilbake til selvejulefeiringen; vi ville altså i år vekk fra julefeiringen som har gavene i hovedfokus. Vi vil oppleve noe annerledes. Vi vil oppleve noe sammen som familie. Vi håper å sitte igjen med en annerledes følelse enn i fjor. Det blir gaver i år også, det skal sies. Kanskje litt for mye i år også, men barna leverte i hvert fall ikke inn noen bestillingsliste som de forventer å få.
Jeg ser frem til en julefering på fjellet sammen med familien og andre ukjente mennesker. Planen var gå på ski, nyte naturen, spise god mat og være sammen med andre mennesker. Jeg håper den blir slik jeg har forestilt meg det, men det er slett ikke sikkert da hele familien har fått influensa. Vi er slett ikke helt friske enda noen av oss, så det er spørs om denne fjelljula blir mer innendørs enn det jeg liker å tenke på. Men dette er tross alt bare "i-landsproblemer".
Vi vet altså enda ikke hvor vi ender opp i julen. Ender vi på sofaen her hjemme, eller klarer vi å komme oss såpass at det blir julefeiring på fjellet?
En ting er vel sikkert; det blir jul allikevel ;)
Jeg ønsker dere alle der ute en fredelig jul.
(Fortsettelse følger....)
I fjor ble jeg nesten kvalm av hele jula. Julaften ble preget av et "gavehælvete". Det høres kanskje utakknemlig og stygt ut å si det sånn, men det var slik jeg følte det.
Jeg og mannen min delte ut gave etter gave, mens ungene rev opp innpakningen og så på gaven, la den fra seg og var vill i blikket mens de ventet på neste.
Det ble for mye. Hele kvelden gikk nesten med på å dele ut gaver. Vi hadde selv vært med på å kjøpe inn vannvittig mye gaver, men etter en svett kveld med gaveutdeling, slo det meg: Er det slik vi vil ha det? Er det dette jula dreier seg om? Hva skjedde egentlig med julen?
I år følte jeg virkelig at jeg måtte ta julen "et annet sted...
Som barn husker jeg julen som en helt magisk tid. Jeg gledet meg i flere måneder. Da vi hang opp stjerna i vinduet den først søndagen i advent hadde jeg en ren og pur lykkefølelse. NÅ begynte nedtellingen. NÅ nærmet julen seg. Når adventslyset ble tent kunne jeg sitte å bare og bare stirre inn i flammen og nærmest falle inne i en slags transe. Jeg fikk en så underlig ro og lykkefølelse inne i meg.
Jeg vet ikke om jeg noen gang finner tilbake til denne barndommens harmoni, forventning og glede, men det som er trist er at jeg synes dagens barn ikke har den samme forventningen og gleden?
Vi lever nå i et overflodsamfunn, der det bugner i leker, gotteri og mat. Her i Norge kan vi vel strengt tatt si at for noen er det jul hele året.
Vi spiser godt hele året, vi kjøper det vi trenger med en gang. Vi trenger ikke lenger å vente på noe.
Dermed går vi også glipp av noe. Vi mister noe i dette overforbruket vårt. Kanskje vi ikke burde gi barna alt de ønsker seg hele tiden? Kanskje det ikke er sunt å få alt man ønsker seg?
Man pleier å si at jula handler om å gi.. Men når slekt og venner gir hverandre gaver bytter vi egentlig bare penger. Julen handler vel strengt tatt ikke om å få flere materielle goder, men det å være sammen og bry seg om andre mennesker?
Lørdagen før julaften ville jeg og mannen min at barna skulle få et forhold til det å gi noe til mennesker som ikke har det så bra som oss. Vi spurte barna om de ville gi av sine egne sparepenger til noen av de fattige i byen. Dette ble en litt annerledes bytur, der det ikke handlet om at vi skulle kose oss, men vi skulle gi. Barna (og vi) ga penger til alle de tiggerne vi fant i byen og jeg og mannen min snakket med de og kjøpte en varm kopp te til de. Det var kaldt på Lillehammer denne dagen og det var nok godt å få noe å varme seg på. Det varmet også oss, smilet og takkene vi fikk. Det føltes godt å gi.
Poenget er ikke å vise hvor snille vi er, men at barna får se at noen mennesker trenger hjelp.
Ikke alle mennesker sitter på toppen av kransekaka og slurper i seg melisen mens de kan speide utover en ennå lysende fremtid og slipper å bekymre seg nevneverdig om mat, krig eller klimakatastrofer...
Livet er urettferdig. Jeg blir litt kvalm av å tenke på det. Samtidig føler jeg meg utrolig priviligert og takknemlig for at jeg har det livet jeg har.
Jeg skal definitivt ta med barna på flere møter med de som ikke er så priviligerte som oss. Det skal ikke bare skje i julen. Jeg vil at barna skal lære seg å se mennesket. Er ikke det noe av det viktigste vi kan lære barna våre? Det er ikke viktig å strebe etter materielle goder og bruke det som en lykkemåler. Det som er viktig er at de lærer at alle mennesker er like mye verdt og det er hvordan vi behandler andre mennesker, dyr og miljøet vårt som er viktig. Respekt for livet. Vær mot andre, slik du ønsker at andre skal være mot deg. Det er vel den viktigste gaven jeg kan gi barna mine?
Men tilbake til selvejulefeiringen; vi ville altså i år vekk fra julefeiringen som har gavene i hovedfokus. Vi vil oppleve noe annerledes. Vi vil oppleve noe sammen som familie. Vi håper å sitte igjen med en annerledes følelse enn i fjor. Det blir gaver i år også, det skal sies. Kanskje litt for mye i år også, men barna leverte i hvert fall ikke inn noen bestillingsliste som de forventer å få.
Jeg ser frem til en julefering på fjellet sammen med familien og andre ukjente mennesker. Planen var gå på ski, nyte naturen, spise god mat og være sammen med andre mennesker. Jeg håper den blir slik jeg har forestilt meg det, men det er slett ikke sikkert da hele familien har fått influensa. Vi er slett ikke helt friske enda noen av oss, så det er spørs om denne fjelljula blir mer innendørs enn det jeg liker å tenke på. Men dette er tross alt bare "i-landsproblemer".
Vi vet altså enda ikke hvor vi ender opp i julen. Ender vi på sofaen her hjemme, eller klarer vi å komme oss såpass at det blir julefeiring på fjellet?
En ting er vel sikkert; det blir jul allikevel ;)
Jeg ønsker dere alle der ute en fredelig jul.
(Fortsettelse følger....)
Kommentarer
Legg inn en kommentar