Rovdyrforvaltning på villspor
Er rovdyrforvaltningen i Norge helt ute av kontroll? Den er i hvert fall på villspor!
For våre rovdyr har det vært nok en «blodig» sommer. Fellingstillatelser har blitt gitt på rekke og rad både når det gjelder bjørn og ulv. I våre dager er det nok å passere et viltkamera, så kan Statsforvalteren innvilge såkalt «forebyggende skadefelling». Det er helt vilt! Og det hele topper seg selvsagt nå med fellingen av binna med unger i Jarfjord. Hele denne saken er en skandale fra ende til annen. SNO skjøt først feil bjørn, så ble saken midlertidig stanset, men retten dømmer som vanlig i favør Staten på meget tynt grunnlag. Nå skal binna skytes og ungene skytes. Årsak: en mann med hund oppsøkte binna med unger, ble angrepet og fikk et rift i armen. Nå må binna bøte med livet. Så på villspor er vi i dette landet at vi ikke aksepterer naturlig atferd fra ville dyr. Til og med når mennesket har all skyld, så er det dyra som må dø.
12. juli ble en liten bjørnebinne skutt i Finnmark for å ha drept én sau. Dagen etter ble nok en sau tatt, og Statsforvalteren innvilget straks nok en fellingstillatelse. Det er bare det at den lille bjørnebinna kunne ha gått med mor - noe som i så fall ville ha gjort henne unntatt fra felling. Dette kan altså være nok en feilfelling. Kontroll sa du?
Hvordan kan det ha gått så galt med forvaltningen? Det er det flere grunner til. Nå har selvsagt jegere og næringsinteressene balletak på forvaltningen ved å bedrive tung lobbyvirksomhet, men de har også kontroll på andre måter.
Rovdyrforvaltning i Norge preges ofte av politiske beslutninger som ikke alltid tar hensyn til faglige råd, noe som kan prioritere partipolitiske interesser over artenes velferd. Rovviltnemnder, som skal redusere konfliktnivået, øker spenningen ved å foreslå omfattende felling uten tilstrekkelig faglig grunnlag. Medlemmene er ofte politikere med sterke meninger om rovdyrforvaltning, og partier som Senterpartiet er overrepresentert. Til tross for at nemndene ble opprettet for å inkludere lokalpolitikere i forvaltningen, har konfliktnivået økt, og mange medlemmer ønsker flere fellingstillatelser enn det faglige råd anbefaler. Rovviltnemdene må legges ned. Rovdyrforvaltning må føres på et faglig grunnlag. De eneste som er fornøyde med Rovviltnemnder , er rovdyrmotstandere, som gjennom denne praksisen har full kontroll på forvaltningen.
En annen grunn til at rovdyrene våre blir forvaltet så hardt og brutalt, er at Norge har bestandsmål som er så lave at det truer artens overlevelse i stedet for å sikre en bærekraftig populasjon. Det er absurd hvordan Norge tolker bestandsmål for de store rovdyrene som et maksimumsmål i stedet for et minimumsmål. Det avslører en fundamental misoppfatning av prinsippene bak bevaring av arter og naturforvaltning. Ved å tolke bestandsmål som et maksimumsnivå setter man en øvre grense for antall dyr i stedet for å sikre et bærekraftig minimumsnivå for artenes overlevelse. Dette resulterer i en praksis hvor man tillater reduksjon av bestander til et kritisk lavt nivå. Denne forvrengte tolkningen av bestandsmål viser en urovekkende mangel på respekt for internasjonale forpliktelser og vitenskapelig kunnskap om bevaring av truede arter.
En tredje grunn til at vi er på villspor i rovdyrpolitikken er at våre politikere lar det skure og gå. De som roper høyest, blir hørt. Rovdyr forvaltes som en trussel, ikke som en verdi. Jakten på rovdyr har blitt en politisk symbolhandling, der norske partier kappes om å ha den mest rovdyrfiendtlige politikken, med Sandra Borch og SP i spissen.
Men har ikke norske myndigheter en plikt til å opplyse og overføre kunnskap til befolkningen om ville dyrs atferd for å dempe konfliktnivået og for at folk skal ta sine forholdsregler? Dette blir gjort i mange andre land. Det er viktig å øke forståelsen og kunnskapen om våre rovdyr. Internasjonale retningslinjer for bevaring nevner offentlighetsarbeid som avgjørende for å øke aksepten av rovdyr. Her svikter våre politikere totalt.
Med «Bjørnesaken» i Jarfjord sender våre politikere ut et signal om at det er slik vi skal løse konflikter mellom rovdyr og mennesker. Vi gjør som vi pleier; vi tar frem geværet og avliver alt som kommer i veien for oss.
Miljødirektoratet og Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen gjør virkelig ikke jobben sin. Hva med å ta seg en tur til andre land og se hvordan noen land klarer å leve med rovdyr? For det er vel det man bør gjøre i en tid med naturkrise? Man skyter selvsagt ikke truede dyrearter når de går med ungene sine, men finner løsninger.
Kommentarer
Legg inn en kommentar