Når vei trumfer natur

Datteren min er medlem av Miljøagentene, og i dag var vi med på en tur fuglekikkertur sammen med BirdLife til Lågendeltaet. Dette var en fin og lærerik tur. Aldri før har jeg oppdaget et så mangfold av arter på en gang. I kikkerten kunne jeg se Laksand, Svartand, Toppand,  Grågås, Canadagås, Sangsvane, Knoppsvane, Storspove, Fiskemåke og Fiskeørn. Det hjalp selvsagt å ha med seg kyndige folk som visste hvilke arter vi skulle se etter og hvor vi skulle se etter fuglene. 

Fine Lågendeltaet med sitt rike dyreliv. Jeg gjorde meg selvsagt noen tanker der jeg stod og betraktet fiskeørnen der den svevet lenge over oss i luften. Hvordan blir livet for deg og din art, når det kommer en firefeltsmotorvei her? Hvordan blir det med artene du lever av? Hvilke konsekvenser får dette for alt av liv her? 

Jeg får vondt når jeg tenker på det. Økosorg er et nytt begrep. Forskere mener at økologisk sorg vil bli en stadig mer vanlig respons og som vil påvirke folks mentale helse. Sorg er prisen vi må betale for kjærlighet og i denne sammenhengen er det kjærligheten til naturen vår. Vi er mange som er oppriktig glade i naturen. Det er mange som mener at vi deler denne jorda med tusenvis av andre arter, og at vi mennesker må ta mer hensyn til våre medskapninger. Vi er forferdet over hva som er i ferd med å skje. Hva må ikke dyrene tåle av oss? Verden slik vi kjenner den, forsvinner, minutt for minutt, mens vi ser på. Maktesløshet og håpløshet. 

Følelsen av avmakt over ikke å kunne gjøre noe. 

Mer enn halvparten av verdens ville dyrebestander er blitt borte de siste 50 år. Tre fjerdedeler av landjorden er vesentlig endret av mennesker. En million arter står i fare for å dø ut, mange av dem innen få tiår. Vi utvinner 60 milliarder tonn av jordas ressurser hvert år, dobbelt så mye som i 1980 og langt over jordas tålegrenser. 

Naturødeleggelsene kommer tettere og tettere inn på folk. Det er folk som opplever at den lokale Hundremeterskogen blir rasert eller turområdet er ødelagt av vindturbiner. Vi bygger ned stadig mer natur.

Og nå skal ødeleggelsene snart skje i mitt nærmiljø. 

For hva? For at folk skal komme raskere opp til hyttene sine i Hafjell? For å sikre laksenæringen og industrien enda raskere tilgang til sine markeder. Hvor mange minutter sparer man inn? Ni minutter har jeg hørt… 

Etter min mening er det helt skandaløst å bygge firefeltsmotorvei i hvor man kan kjøre i 110 i et naturreservat. Her burde virkelig både lokale politikere og rikspolitikere som har presset dette gjennom gå i seg selv. Politikere velger å overkjøre naturen. Å hevde at en gigantisk motorveiutbygging vil være en fordel for naturreservatet er ikke annet enn løgn og grønnvasking. Et naturreservat skal tross alt ha det strengeste form for vern. Det var vel derfor Miljødirektoratet ikke kunne gi dispensasjon fra verneforskriften i utgangspunktet? 

Hvordan kom vi hit? Menneskene lar markedet og samfunnsmessige interesser få forrang foran miljøet.

Det er business as usual, mens naturen og dyreartene forsvinner for oss. 

Men vet vi hva vi mister? Vet folk hvordan en Laksand ser ut? I dagens samfunn kan vi lite om artene som er rundt oss. Er det derfor noen ikke bryr seg? Er det derfor vei trumfer natur? 

Når noe er utryddet, så er det tapt for alltid. I et delta er det et rikt og mangfoldig dyreliv. Det er et komplekst økosystem. Mange av artene som finnes i Lågendeltaet er utrydningstruet. 

Når fuglelivet stilner og insektene ikke summer, kanskje det er da du først stopper opp og kjenner at noe er forferdelig galt?